Røsker løs snillismen

Angående
CAN WE TALK ABOUT THIS?

på Dansens Hus 11.05.12

Can we talk about this er et utmattende og sterkt danset bidrag til en debatt som altfor ofte tvinges i kne av politisk korrekthet på den ene siden og overspente rop om rasisme og islamofobi på den andre siden.

Dette er slik jeg opplevde/husker det, men jeg vil fortelle det likevel. Da småsøsknene mine gikk på barneskolen, kom det en stor somalisk familie til bygda. Vi hadde noen afghanere fra før, og dem gikk det veldig fint med – de var fjellfolk som syntes det var fint å jobbe som avløser i fjøsene til bøndene, og som var vant til kalde vintre. Alle likte
afghanerne. Derfor var en ikke så bekymra over somalierne – det gikk jo fint å ta i mot flyktninger i den langstrakte, grisgrendte nordlandskommunen. Kommunen kjøpte et hus, og sørbygda gjorde seg klare til å ta imot de nye innbyggerne.

Det gikk egentlig ikke fullstendig på tverke, men den var en lang rekke ting som gjorde at somalierne ikke er særlig populære i kommunen min. En kort stund etter at de var kommet, klagde somalierne til kommunen at huset de hadde fått var fullt av kakerlakker. Det er ikke kakerlakker i Nordland. Ingen hadde noen gang sett en kakerlakk i et hus i sørbygda. Det var jo klinkende klart at somalierne hadde tatt med seg kakerlakkene selv.

Litt senere ville familien flytte. De hadde ikke førerkort, og syntes det var alt for vanskelig å komme seg rundt. De ville til kommunesenteret, midtbygda. Sørbygda følte seg forulempede. Var de ikke bra nok? Her hadde de gjort alt klart og tatt i mot med åpne armer, og så ble de avvist. De var rett og slett fornærma.

I midtbygda oppstod også prat. Mennene ville ikkje jobbe – de satt bare på kafeen hele dagen. Kvinnene fikk seg vaskejobber. På skolen klagde søsknene mine. Veit du hva – somalierne får helt nye fine skolesekker av kommunen. Somailierne har gym med hijab på. Somalierne trenger ikke ha svømming, for de får ikke lov til å være nakne sammen med andre. Somalierne drar på ferie til Somalia. Hva er det de flyktet fra, hvis de kan dra på ferie dit.

Somalierne bor ikke lenger i kommunen min. De flyttet til Drammen. Drammen har lyktes godt med integreringen sin. Jeg vet ikke om somalierne våre har det bedre der, men det sies at de har familie der – at de har folk der som forstår dem litt bedre.

Nylig ble en av de afghanske jentene fra bygda mi norgesmester i taek won do i sin klasse. Sambygdingene mine var så kry – tenk at de kunne være med å dyrke fram så store idrettstalenter. Det var noe annet enn de som måtte droppe svømminga på grunn av hijaben.

Sambygdingene mine har ikke noe i mot religionen til somalierne – afghanerne er også muslimer. Det er greit å være muslim så lenge du likevel takker ja til å komme på pinnekjøttmiddag på juleaften. Er litt fleksibel – lar jentene drive med kampsport. De fleste muslimer er moderate, ikke så langt fra oss som bare kulturelt sett er kristne.

I sin nye forestilling ”Can we talk about this” tar det berømte og beryktede britiske dansekompaniet DV8 et oppgjør med det i islam som ikke er greit.

Et av de mest slående sitatene i den ordrike og overveldende forestillingen er:

”dersom det ligger i din religion eller din kultur å slå  din kone, ja, da er det greit.” Det er kanskje dette sambygdingene mine ikke var enig i. Når det uttrykkes så eksplisitt som i dette sitatet, er det lett å si ”nei, slik skal det ikke være – slik vil vi ikke ha det”.

Men i ytterste instans, eller kanskje ikke engang helt i ytterkanten, er det dette vi må forholde oss til. Dette er noe vi må snakke om. 

Jeg jobber med anmeldelsen nå. Den skal til Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift.