Uten minnene er vi ingenting

Life & Times episode I er et teaterprosjekt om identitet, hukommelse og fokus på relasjoner.

Anmeldelse av
Life & Times episode I av og med Nature Theatre of Oklahoma. På Black Box Teater, storsalen, 26.04.12.

Forestillingen Life & Times episode I går ut på å fortelle livshistorien til en av teatergruppas medlemmer. Etter et 3,5 times maraton har vi kommet til tredje klasse på barneskolen. Amerikanske Nature Theatre of Oklahoma har lagt opp en plan om ni forestillinger basert på minnene til én eneste kvinne. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Knausgårdsk detaljert

Fra stellebordet, via hjemmets trygge havn, ut til nabolag, barnehage og skole loser hun oss, denne kvinnen vi ikke sikkert får vite navnet på fordi
navnet skifter etter hvem av skuespillerne som til en hver tid er den syngende fortelleren. Vuggende, hoppende, dansende, med teksting på tavler over scenen, stotrer, stopper og fortsetter beretningen basert på alle minner som ett etter ett faller fortelleren inn. Det er et imponerende lappeteppe.

Hun husker mennesker rundt seg; ikke bare de eldre søsknene og de små vennene, men viktige og mer perifere voksne. De litt formelle foreldrene som likevel var fulle av diskret kjærlighet, de mange slektningene som alle framstår som litt fjerne, noe som er rart ettersom hun må kjenne mange av dem i voksen alder. Hun husker særlig godt barnehagebarn-, -tanter og lærere. Lærerne har gjort stort inntrykk på henne, og hun elsket nesten alle.

Hun husker helt tilbake til da hun var under året. En albue på stellebordet, fargen på vaskemaskinen. Hun husker gulfargen rommet hennes var malt i, og innser nå at gult ble favorittfargen hennes kanskje på grunn av det trygge barnerommet. Hun husker søsknene som lekte med henne, hvordan nabolaget så ut.

Syngende innser hun at minnet hennes noen ganger er falskt der det finnes fotografier som preger det hun tror hun husker.

Vi er det vi husker

Gjennom første del, fra mot pausen som kommer etter om lag to timer, trigges utrolig mange minner. Ikke bare hos fortelleren, men hos hver eneste publikummer. Hundre barndommer og tusenvis av minner fyller den tette, varme lufta i Black Box’ store sal.

Minner forandrer seg gjennom livet, men det er også minner som gjør oss til dem vi er – de preger oss, både når det gjelder smak og vaner. Hukommelsen aktiveres av små ting, av beskrivelser av ting en kan relatere seg til – av smak og ikke minst av lukt.

Like, you know, um

Ordet ”like” må være et av de mest brukte i den evig strømmende teksten i dette fortellerteatret. En typisk setning fra sangen kan være ”Um. And we had like a sofa, that was kind of, like – you know - pinkish”.

All tekst popper opp på skjermer publikum kan følge med på. Alle ord som vanligvis redigeres ut, fikses på, ryddes av banen, får her rom. Her er ikke et eneste øh eller hm hoppet over. Alle lyder inkluderes i sangen, noe som i sterk grad bidrar til å understreke hvor utrolig stilisert mye annen litterær og dramatisk tekst i virkeligheten er.

Følger skiltene

Formen på fortellingen er typisk NToO, men utypisk mye annet. En enkel plattingscene med et hvitt bakteppe, trapper foran og på hver side, tre musikere og en slags instruktør på gulvet nedenfor scenen. På scenen, tre kvinner og etter et par timer også tre menn, i matchende antrekk i grått og rødt. En av gangen er historiefortelleren, og formidler fortellingen gjennom sang. Sangens melodi er til å få fullstendig på hjernen, og selv om temaet er nokså langt, føles det monotont. Energisk står ensemblet og gynger; beina bøyes rytmisk og sprettent, en evig vugging som kun avbrytes av små koreografier bestemt av ark som instruktøren ved scenekanten holder opp for dem.

Den overanalyserende voksnes blikk

Jeg hadde begynt å kjede meg da pausen kom, men er glad jeg gikk inn igjen etterpå. Nå går forestillingen over i en helt ny fase. Spillet er det samme, vuggingen, syngingen, pianospilleren, melodien. Men nå strømmer ikke lenger minnene på. Nå blir jeg opptatt av måten den voksne kvinnen analyserer seg selv som barn, og hvordan hun tillegger sitt barnlige selv egenskaper og meninger det er komplett umulig å verifisere. "Jeg var allerede den gang oppmerksom på sosiale skillelinjer”, bemerker hun.

Når hun oppdager et minne om en venninne med en voldelig far, kommer hun på stadig dypere vann, og begynner å forsvare seg for hvorfor ”ingen gjorde noe”. Det er den voksne kvinnen som snakker, for ingen kan klandre et barn som til og med sier fra til sine egne foreldre om vold i venninnens hjem. Likevel er det den voksne skyldfølelsen, og måten hun nå forholder seg til det som skjedde, som dominerer hennes framlegging.

Likevel preges forestillingen av den varme og kjærlige stemningen. Den fyller publikum, og vårt uregjerlige språk får oss til å smile.  Life & Times episode I matcher ikke Nature Theatre of Oklahomas tidligere høydepunkter (jeg har bare sett Romeo & Juliet og Your brother, remember, og elsket begge), men er en skjønn og god forestilling om hvordan minnene preger oss. Uten minnene er vi ingenting. Minnene gjør oss til dem vi er, og definerer vår identitet. 



Laget og regisert av: Pavol Liska og Kelly Copper. Fra en telefonsamtale med: Kristin Worrall. Musikk: Robert M. Johanson. Design: Peter Nigrini. Med: Ilan Bachrach, Gabel Eiben, Anne Gridley, Matthew Korahais, Julie Lamendola og Alison Weisgall. Musikere: Daniel Gower, Robert M. Johanson og Kristin Worrall. Sufflør: Elisabeth Conner. Dramaturg: Florian Malzacher. Produksjonsmanager: Kelly Shaffer. Lyd: Mark Kleinfelder. Produsert av Nature Theater of Oklahoma og Burgtheater Wien. Co-produksjon: Internationales Sommerfestival Hamburg, Kaaitheater Brussel, Théâtre de la Ville Paris, Internationale Keuze Festival Rotterdamse Schouwburg og Wexner Center for the Arts at The Ohio State University. Støttet av: The MAP Fund, a program of Creative Capita og the Rockefeller Foundation.
Foto: Reinhard Werner.