Vesentlig hverdag

Anmeldelse for Scenekunst.no.

I forestillingen Point of you på Nationaltheatret møtes palestinere og nordmenn med ulike syn på verden. Nettopp det hverdagslige og lille gjør at forestillingen fungerer.

To verdener møtes i Point of You på Nationaltheatret.

Den som ikke har store bekymringer, lurer på om livet er ekte når det ikke kjennes. Den som lar ødeleggelsen fylle sitt bryst, lar tankene fly mot grønne enger og små, røde trehus. I denne forestillingen brytes små fortellinger og filosofiske refleksjoner mot hverdagslig trivialitet.

 - Noen ganger skulle jeg ønske at det brøt ut krig her – bare for at det skulle skje noe, sier først den norske kvinnen og så den palestinske mannen. -Tanken på å dø gjør meg redd for at jeg ikke har begynt å leve, sier kvinnen.

Rammen for møtet mellom de to er en flyreise fra Oslo til Jerusalem. Begge er redde for å fly og griper til hverandre i angstens øyeblikk. For å tenke på noe annet forteller de historier om livene sine. Mannen om hvordan separasjonsmuren som skjærer gjennom det palestinske landskapet setter livene dere på vent. Kvinnen fordi om hvordan hverdagens trivialiteter slår henne så hardt i fjeset at hun innser at den tøffe palestinske virkeligheten hun ikke trenger å forholde seg til, kanskje er mer levende enn hennes. Fortellingene flettes i hverandre og vi går inn og ut av norsk og palestinsk hverdag, uten noen enhetlig, drivende historie.

De to skuespillerne står frontalt mot oss, og beveger seg rundt på den tomme, svarte scenen, hver for seg eller sammen. På veggen bak dem ruller tekster på arabisk og engelsk, avhengig av hvem som snakker og på hvilket språk. Flerspråkligheten flyter så godt at det knapt merkes at tre språk preger forestillingen. 

Dyr jakke


Den norske kvinnen, spilt av Birgitte Larsen, forteller en tilsynelatende banal historie om hvordan hun endte opp med å kjøpe en spinndyr designerjakke. Hun forteller hvordan hun følte seg så fin i butikken, følte seg heldig for at de hadde hennes størrelse, at ekspeditrisen syntes det var fantastisk at hun kledde jakken så godt, at hun ville ha det gøy med den jakken. At den var verdt det.

Historien er for nordmenn til å kjenne seg igjen i. Den dulgte underbevisstheten som full av moral velter opp og gir skyldfølelse for den luksusen du unner deg. Den gode følelsen du vet ikke varer lenger enn noen minutter.

Forsvarsmekanismene som irrasjonelt kicker inn og lar kvinnen lire av seg argumenter som er så dårlige at man i en seriøs diskusjon ville skrelt dem vekk lenge før de kom til uttrykk, men som de fleste kanskje har tenkt og så avvist: ”Det er ikke min skyld at jeg er norsk og født med sølvskje i munnen. Oljerikdommen og den gode politiske styringen vi har i Norge er ikke mitt ansvar eller min fortjeneste. Jeg nyter bare godt av den og kan ikke noe for det. Skulle vi bare gi alle pengene våre til de fattige? Ville det ha hjulpet noen?” Den selvforsvarende snurtheten i det himmelropende innsiktsløse utsagnet ”Man må da få ha det litt gøy, selv om man er norsk!”

Velferd ≠ luksus


Valget av den dyra designerjakka som uttrykk for norsk velstand kan diskuteres. Blant nordmenn er det kanskje ikke så mange som i det hele tatt ville vurdert å kjøpe noe slikt. Designerbutikker drøyer med å etablere seg i Norge, kanskje fordi vi uansett har en tendens til å velge allværsjakka.

På den annen side er nordmenn verdensmestre i oppussing, og få andre folkeslag drar vel så hyppig på dyre ferieturer. Mens verden rundt oss sliter med økonomisk krise og høye arbeidsledighetstall, bekymrer nordmenn seg lite om egen økonomi. Tross høye skatter og avgifter har vi mer enn romslig nok privatøkonomi. Når regissør Kai Johnsen velger å framstille den norske kvinnen som overflatisk og med et unyansert syn på velferd, er det kanskje fordi en slik destillasjon ikke er helt urimelig.

Men hvis regissøren prøver å sidestille vestlig luksusforbruk med norsk oljevelferd, bommer han. De to er ikke sider av samme sak. Mens jakka er luksus, er velferdsstaten vi er så heldige å leve i et spleiselag som er politisk villet.

Palestina står i så måte i komplett motsats til Norge. Palestinske politiske institusjoner fungerer ikke særlig godt, og palestinere har ikke suverenitet over eget territorium.

Arabisk poesi


Den palestinske mannen i stykket, spilt av Saleh Bakri, legger fram materiale som umiddelbart framstår som poetisk og rikt. Her er smerte og sorg over det ødelagte Palestina,  men også dagdrøm og betraktninger rundt Jerusalems skjønnhet og viktighet.

Fra palestinernes uendelige tålmodighet med venting og trakassering ved stadig nye israelske kontrollposter, synes den norske sørlandsbygda Feda, som kunstnerne bak Point of you har besøkt i arbeidet med stykket, som et paradis fra profetens tid. Små trehus, eplehage og rolige, vennlige mennesker. Jerusalem er vidunderlig og full av folk, men hver skjønne morgen ødelegges av vakter som hindrer deg i å komme på jobb, og som gjør at du bruker to timer på å komme til din brors hus. Huset ligger ti meter unna, men muren skiller dere ad.

Frisøren med den forgiftede kammen


Forestillingen er resultat av et samarbeid mellom to norske og to palestinske tekstforfattere, hvor en palestinsk og en norsk skuespiller framfører under norsk regi. Stykket er utarbeidet i Norge og i Palestina, hvor teamet har reist rundt og jobbet ulike steder, under ulike forhold. Prosjektet er ment som et møte mellom to verdener og tar for seg filosofiske betraktninger så vel som tanker om utviklingen i Midtøsten.

I år er det tjue år siden Oslo-avtalen ble underskrevet. Den historiske fredsavtalen har ikke bragt palestinerne mye godt. I dag er de palestinske områdene fremdeles okkupert, og antallet israelske bosettere i de okkuperte områdene mangedoblet. Osloavtalen vies oppmerksomhet i stykket på den måten at den fungerer som referansepunkt i begge leire, men helt uten å gi felles assosiasjoner.

Palestineren i stykket forklarer at for palestinerne var nordmennene i prosessen fram mot Oslo-avtalen som en frisør som skulle gjøre klar en forventningsfull brud, men der kammen bruden blir gredd med, er forgiftet. Palestinerne er bitre på kalde Oslo for den ulykkelige avtalen de fikk – muligens var de palestinske utsendingene i en så dypfrossen tilstand at de ikke var i stand til riktig å lese hva som stod i den, sier rollefiguren videre.

Flerstemmig


Forestillingen er satt sammen av fire stemmer fra to land. Heldigvis har ikke dramatikerne forsøkt å forene stemmene, men latt dem klinge flerstemt, slik at de ulike realitetene, raspende eller glatte, står sammen, men ikke som én.

Når virkelighetene speiler seg i hverandre oppstår en dissonans så sterk at dersom forestillingen hadde vært mer politisk og mindre personlig, ville den blitt irriterende overtydelig. Vestlig overforbruk og egosentrisme står brutalt opp mot palestinsk kamp for verdighet og sorgen over alt som er blitt knust. Den rike har ikke noe å leve for, mens den marginaliserte har en kamp å kjempe. Det er klassiske konfliktlinjer som males med store bokstaver.

Møtet mellom de to er imidlertid troverdig, og velspilt i sin stiliserte stil. Nettopp det hverdagslige og lille gjør at forestillingen fungerer.