EconoMIST

Jeg har til nå hatt en god del respekt for the Economist på tross av at de er vel konservative. Dessuten synes jeg de er vittige. Jeg setter pris på at de i større grad enn andre unngår journalistisk språk, og at de tvert imot ansetter statsvitere, økonomer og andre med skriveferdigheter.

Men saken deres om Nobels Fredspris er bare trist. Ikke nok med at de, helt uten å argumentere for det, hevder at Muhammed Yunus "and some bank in Bangladesh" fikk prisen uten å fortjente den, de kommer også drassende med at Wangari Maathai ikke har gjort noe for å fremme fred, og at hun har bisarre meninger om hvor AIDS kommer fra. Dette er jo ikke engang sant; Maathai har forklart at ideen om at AIDS er oppfunnet av hvite forskere for å drepe svarte FINS i Afrika. Det er jo for pokker viktig at sånne ting når oss! Hun gjorde oss jo en tjeneste ved å gjøre oss oppmerksomme på dette.

Kanskje har Stein Tønnesen på PRIO rett i at årets pris ikke er godt nok begreunnet. Det var forøvrig den samme, illsinte Tønnesen som nominerte Yunus. Men at det går an å utvide fredsbegrepet har gått Economist hus forbi, det skuffer og overrasker meg. Det samme gjør deres sjokkerende dårlige research. Dessuten er jo dette egentlig ikke noe nytt - George Marshall fikk faktisk fredsprisen i 1953. Jeg har ikke sett at noen norske medier, unntatt kanskje dagsnytt18 som har vært kritiske for å stryrke vinneren, har kritisker valget. Tvert imot har jeg lært masse om mikrokreditt.

Imidlertid har den siste ukas munnhuggeri mellom Giske og Lundestad gjort meg oppmerksom på at Economist KAN ha rett i at det ligger for mye prestisje i prisutdelingen for Nobelinstituttets side til at de med det første ikke deler den ut fordi de faktisk ikke har en verdig vinner. Lundestad virker nemlig latterlig selvtilfreds og navlebeskuende, og for en gangs skyld støtter jeg Giske fullt ut.