Gengangere en gang til.

For fire-fem år siden så jeg Gengangere på Dramaten i Stockholm med Pernilla August som Fru Alving, og -hold deg fast- Ingmar Bergman i registolen. Det er noe av det mest energiske og harmoniske jeg har sett. Jeg tror aldri jeg får seg en sånn forestilling igjen. Den var nok tilnærmet perfekt. Den gav oss bakoversveis og rev oss fullstendig med og av stolen. Kritikerne den gang sa riktignok - er dette Ibsen eller Bergman, men jeg var iallefall helt forelsket.

Første gang jeg så Gengangere var da riksteateret kom til Leinesfjorden. De spilte i gymsalen på skola, og når jeg tenker tilbake på det, var det naturligvis ikke stort fordi det var stort teater, men fordi vi fikk se det der heime. På Romerike jobbet vi mye med en dekonstruksjon av stykket, og jeg har sett det på en liten scene i Berlin, og så var det jo TanGhost. Det fine med teater er at det ikke spiller noen rolle at man vet hvordan det går - man blir ikke lei av et stykke på samme måte som man kan bli lei av en film; i teateret får jo stykket vist fram nye nyanser, variasjoner og dybder hver gang.

Gengangere er kanskje det letteste, vanskeligste, gøyeste og kjedeligste Ibsenstykket å spille.
Den gang må det ha vært temmelig opprørende; det handler om syfilis, blodskam, moral og umoral, livsglede og arvesynd. Jeg var skeptisk til Nationalteaterets forestilling, men ble voldsomt og gledelig overrasket av en strålende Anne Marit Jacobsen - hun var helstøpt som den sterke, moralske, beinharde og morsmyke Fru Alving. Jeg liker jo ikke Bjørn Sundquist, men spillet mellom Pastor Manders og Fru Alving før pausen var fabelaktig. De gikk fra en isfront jeg ikke kunne begripe skulle kunne endre seg til ømhet, fordi de begge hadde så jævlig rett der de stod. Duellen deres var forestillingens høydepunkt.

Trond Brænne har et problem. Jeg klarer ikke å ta ham alvorlig, han er for alltid barne-TV-onkel. Jonas mener det gir ham en spennende dualitet fordi han aldri spiller snille roller, men han var altfor snill for meg som Engstrand. Engstrand er ikke bare ond, men han er en jævel overfor Regine, og det kommer ikke ordentlig fram. Man ser angsten hennes for at han skal dra henne med seg til byen for å selge henne, men han er jo så sjarmerende overfor alle andre. Like sjarmerende som Herr Alving var da han levde..? Jeg tror kanskje det er det Alexander Mørk-Eidem har tenkt. Jeg liker mange av tankene hans. Det er greit at Brænne noen ganger er forteller og at han drasse rundt på en ghettoblaster med Schubert og Beethoven, og det er fint når Andrea Brein Hovin synger uendelig forsiktig på tysk, og det er skjønt når hun leser replikkene fra 6. akt.

Min favorittgrep i forestillingen er av samme karakter. Fru Alving er ute, og Manders slår seg ned ved bordet hvor han oppdager det unevnelige skriftene dama leser på. Han begynner vilkårlig å lese høyt, og vi ser at det er Gengangere-manuset han leser. Når så de samme replikkene faller noen akter senere, denne gangen fra Fru Alvings munn, er min fornøyelse på topp; Manders slakter Ibsen. Og det er jo helt riktig; Ibsen, den radikale som kommer drassende på det skamfulle, rebelske og fryktelige. Orginalt er det vel marxistisk og temmelig alternativt tankegods Fru Alving har begynt å leske seg på, men dette er mye bedre. Genialt er også øyeblikket hvor Oswald og Regine flørter så heftig bak i kulissene at en vegg ramler ned, en metafor på hvordan veggene i familefasaden raser. Haha, de klarte å få oss til å tro at det ikke var med vilje ganske lenge. Og når den brautende pastoren griper mikrofonen blir han brått helt rolig, og jeg tror han tror han er Guds stemme når han bruker mikrofonen, og at han egentlig ikke tror på det han sier selv. Jeg må innrømme at det var en hel rekke regigrep jeg likte veldig godt, men helheten er ikke bra nok.

Regine er en fordømt vanskelig karakter, for hele poenget med henne er at andre bestemmer over henne og skysser henne hit og dit uten at hun blir spurt - helt til sannheten kommer for en dag og hun er fri. Da plutselig løsner alt, og Andrea BH eksploderer i et raseri som vi ikke så komme. Den dama har aldri imponert meg; hun er prikk lik alle de andre pene, blonde, små jentene de åpenbart digger på teaterhøgskolen. Det er i alle fall for mange av dem til at jeg klarer å holde styr på dem.

Ikke liker jeg Oswald heller. Ole Johan Skjelbred Knudsen har for det første en dialekt og en diksjon og framstilling av Oswald som gjør at jeg ikke klarer ikke å tenke Kaptein Sabeltann. Unnskyld, assa; Jeg vet jeg har sagt mange ganger at jeg vil ha dialekt på National, og nå fikk vi det, og så er jeg ikke fornøyd da heller. Men han funket bare ikke for meg. I det hele tatt synes jeg forestillingen tapte seg enormt etter pausen.

Kanskje har Jonas rett i at de holdt et intenst fokus på selve dramaet, at de unngikk fiksfakseri, klarte å virkelig få fram meningen i teksten og generelt var gnistrende inspirerte. Men jeg burde kanskje ha gått i pausen.