Fosse i skyggedalen

Anja har begynt å jobbe i billettskranken på Nationaltheateret, og flaks for meg har hun ikke så mange teaterelskende venner. Derfor ble det 8 billetter for 400 spenn. Am I lucky. Ikke bare til meg, da seff, men maratonet begynte idag, med Jon Fosse. Skuggar er klassisk Fosssk, uendelige gjentakelser av floskler og forvirring, lange pauser og sjalusi som ikke kommer til uttrykk. 6 menneske, derav to menn som digger en dame og to damer som digger en mann. Uff. Og de er i dette mørke rommet hvor de aldri har vært før, eller har de det? Bakken er dekt av myr? eller mose? Er den seig? Eller myk? Bakgrunnen er en enorm trestamme? Eller en uendelig vidde? Amfiscenen får som regel tvetydig scenografi. Skuespillerne beveger seg på en strime land, 2 X 20 meter, klaustrofobisk, lavt under taket, en mørk gardin og det lave lyset som rammer dem inn. De er dyktige! Kai Remlov, helt stiv og stille, eller varm og bråkete. Nicolai CB, en utolig levende og ektefølt fyr som klarer seg uansett hva han gir seg i kast med, Ine Jansen - som Jonas syntes var fantastisk - minnet om en ung Anne Krigsvoll, og idet man tenker tanken, kommer Anne Krigsvoll. Hvem er hvem? Hva slags rom er de i? Fysisk er det ikke. Rommet er en tanke, en følelse, en pinlig pause?

De første gangene jeg så Fosse, likte jeg ham ikke. Jeg var utålmodig, ble sint fordi de ikke kom noen vei, ble ikke berørt av hans evige påpekning av at liver er en runddans vi ikke kjenner vitsen med. Nå liker jeg ham. Lurer på om det er jeg eller han som har forandret seg. Kanskje er regien bedre. Spillet er veldig stilisert, men det kler stoffet så godt. Med alle repetisjonen av "Hvor er vi? Nå går vi! Er du også her!? Så hyggelig å se deg, går alt bare bra?", blir det faktisk enda mer uhyggelig ekte. Sikkert er det at lysmesteren har gjort en utmerket jobb. Sjelden har jeg sett lys og skygge vært brukt bedre. Og musikken/lyden er strålende. Blipp-blopp, regn, en tikkende klokke, en tung støy - alt så diskret at man straks ikke merker at lyden er der. Elegant.

Så hva er det vi sier til hverandre? Hvorfor bryr vi oss om andre? Er vi bare ute etter bekreftelse? Hvordan kommer vi videre? Hvordan havnet vi her? Alt er kjent, men likevel ukjent. Alt er nytt, men likevel gammelt. Man får en ekkel smak i munnen av Fosse, men det kiler i magen.