Døde Ibsen

Hm, jeg har riktignok aldri sett Jan Grønli i så god form, og likte scenebildet veldig godt, men. Men. Når vi døde... på 40 minutter er litt i underkant av hva man kan ønske seg, tror jeg. Det var bare nok til at vi fikk et lite glimt av historien. Et blaff, som å sitte i toget og kjøre forbi. Blæ. Ibsen kan være latterlig pompøs. Det Gåtefulde, Det Uopprettelige, Mennesket som kunst og kunst som menneske. Æsj. Det rare var at vi fire jentene hadde så forskjellige reaksjoner. Anja var helt oppslukt og kjempebetatt, Ingvild utbrøt "Jeg kunne tenke meg å lese hele stykket, jeg!" og mottok det mest sjokkerte blikk fra Inger, hvis reaksjon var en geip. Kjedelig, sa Inger. Anna syntes det var en rar forestillling, men likte i og for seg formen. Dekonstruksjoner er bra, men her var det ikke så mye nytt, egentlig. Det morsomste var egentlig å sitte og titte på alle publikummerne som satt rett overfor meg - på den andre sida av scenen. Best var det når de lurte på om noen av skuespillerne skulle SE på nettopp DEM i det skarpe, harde lyset. Ansiktsuttrykkene deres var beregnede; vemodige, ironisk smilende, sorgfulle.

Artig psykologisk - hvordan man sitter i en sånn situasjon. Med armer og ben korslagte? Lett skrevende med hendene i fanget? Hva utstråler man. Den første er defensiv; ikke rede til å åpne seg for forestillingen, sant? Den andre er avslappet, lever seg kanskje litt mer inn? Bla bla, men en fascinerende del av stykket ble det likefullt.