Markens Grøde

Et tonn med torv faller fra taket. De to voksne barna kommer nakne til verden. Eleseus tømmer en kasse øl sammen med Barbro. Heyerdal driter seg bokstavelig talt ut. Hamsun blir nazist og settes i tvangstrøye. En slags alien kommer på besøk. Tja, en helt tradisjonell oppsetning er det nå ikke. Svigermors kommentar: er det alltid de nyskapende og revolusjonerende og bråkete regissørene som får jobben nå eller? Jeg antar at det ikke er det Hartmann prøver å være. Ikke så flåsete, i hvert fall.

Hva er det Hartmann gjerne vil si. Hva slags tanker er det han vil at vi skal gå ut i kvelden med. Hvilke tankeprosesser er det han vil sette i gang hos oss. Han vil åpenbart ikke at vi skal bli grepet, rørt, begeistrede. Overveldede. Nei. Jeg begynner å lure på om han vil at vi skal tenke – jøss, hva i alle dager er det Hartmann prøver å si.

Det aller aller meste som blir sagt er direkte hentet fra Hamsun. Det er stokket litt om på, men man tar seg god tid til å fortelle mange små historier. Og det er fint.

Ingen av skuespillerne gjør noe galt. De er dyktige, alle sammen. Men er de ikke litt lei? De mangler energi. De tror på det de gjør, men de er slitne. Det er en lang forestilling, og den har gått lenge. Men det skulle ikke ha noe å si.

Jeg har skikkelig høy terskel for å reise meg under applausen. Det er bare når jeg elsker det. Men alle disse gamle skrukkemenneskene. De har hørt at dette er en helt spesiell forestilling, at dette er bra. Skal tro om de reiser seg bare fordi de er så fornøyde med seg selv som har gått for å se denne forestillingen, som om de vil bekrefte at de har gjort et riktig valg, som om de prøver å overbevise seg selv om at dette er fantastisk.