Sider

16 juni 2008

Løpende servitør på fjellet

Og idag: Ad sushi.

Det er ikke så ofte Jonas og jeg går ut og spiser på ordentlig. Kanskje tre ganger i året. Vi kan diskutere hvor vi skal og hva vi skal spise i flere timer, på og av, og vi gleder oss veldig hver gang. Vi har hatt mange enormt store opplevelser. Hos Thea, Alex Sushi, Ylajali, Dinner. Ellers i året spiser vi også en del sushi ute, og har noen billige, lokale favoritter. Sushi-Expressen på Bislett og Le Meo ved Blitz er av dem vi alltid vender tilbake til og stadig har med godsaker hjem fra. Vi er godt vant, for maten der er nesten alltid veldig god.

Sushi-steder vi har besøkt sjeldnere er Sushi House, Japo Sushi og Nambo Thai på Frogner. Her er maten god, men ikke himmelsk, slik som på de nevnte billigstedene, samt Alex. Nodee var en liten nedtur da vi var der i desember – vi skjønner at det kan være glitrende der, men vi fikk ikke den opplevelsen (fordi det var julebordstid?)

Vi har badet i soyasaus og wasabi, vi har prøvd sashimi, nigiri og maki i alle varianter, vi slurper kamskjell og knasker soft shell crab. Vi avskyr crab sticks og elsker god laks. Som man jo som regel får her til lands. Norge er et virkelig bra sushiland.

Noe av den beste japanske maten jeg har spist, opplevde jeg i São Paulo, under japansk mat-festivalen der i fjor sommer. São Paulo er den byen utenfor Japan med størst japansk befolkning. Ikke til å undre seg over da, at gatematen var helt fantastisk.

Men i dag kom nedturen. Nocebo-effekten, placeboens kjipe tvilling, har allerede satt inn og jeg er ikke fremmed for tanken om å ringe mattilsynet om magen skulle slå seg vrang – noe jeg aldri har opplevd i Norge før. Skurken heter Fuji Japanese Restaurant på fisefine Skillebekk – nesten vegg i vegg med ypperlige Hos Thea. Prisene var ikke av de laveste, og vi håpet på et uhøytidelig, men hyggelig besøk. Oppe er det veldig lyst, litt trist, og ganske rotete. Når bordet vi setter oss ved uansett ikke er ryddet etter ti minutter, og vi heller ikke har sett snurten av servitøren, tripper vi likegodt ned trappa for å se om det ikke er hyggeligere nede. Det er det. Et stort norsk-japansk familieselskap opptar nesten hele det ene rommet, men masse søte barn som ler og hyler. Vi finner oss en stillere krok, og venter ti minutter til før servitøren dukker opp. Dvs, han kommer løpende! Ved nabobordet sitter to høflige homser og kelneren mer eller mindre kaster maten på bordet deres. Denne oppførselen fortsetter hele kvelden. Servitøren er heseblesende stresset absolutt hele tiden, trass i at trafikken roer seg helt ned. Vi og nabobordet føler at vi er i veien hver gang vi prøver å spørre ham om noe, og når det har gått en time etter at vi har kommet inn, er forretten fortært, og vi venter fremdeles på sushien.

Misosuppa er helt grei, faktisk. Ikke noe å rope hurra for, men grei. Men Jonas sine kamskjell med asparges er det verre med, særlig ettersom de er langt dyrere. Kamskjellene er litt seige og flate, de er slett ikke saftige eller bløte. Jonas konkluderer i det vi er på vei ut av døra etter måltidet at sausen til kamskjellene var det beste med hele besøket, så den var heller ikke verst.

Når sushien endelig kommer på bordet, etter at vi har måttet oppgi bestillingen nok en gang, blir undertegnede en smule sjokkert. Fisken er stygt skjært. Uvørent, og helt uten sjel eller matglede. Risen under nigirien er liten og ikke særlig pent trykket til. Makien er rett og slett ikke pen, og avocadoen inni er ikke skåret for å passe i en makirull. Vi har bestilt en Moriwase Sushi, altså slik ”familie-sushi” som man ofte får – med tre maki som som regel er med laks – her er den med crab sticks. I tillegg spiser vi en rull maki med ål, og en med soft shell crab. Ålen smaker lite trass i marinade på toppen, og det er en utydelig bismak på nesten all maten. Soft shell-makien er heller ikke saftig, men nesten fritert tørr.

Jeg ser at Robinson og Fredag i Dagbladet gav Fuji en ypperlig anmeldelse, men denne er neste fire år gammel. Fjellsøtt er ikke lenger beskrivende. Virkelig ikke. Her er ikke lenger varme og fuktige vaskekluter, men billigpinner i papir. Tunfisken er ikke lenger blodrød, men nesten brunlig, uelegant skåret og uten den særegne, deilig kjøttsmaken. Flere av de andre avisene har trukket fram Fuji som et av byens beste sushisteder. Det er bare så feil. Så mye god sushi som denne byen huser. Dette er langt under pari. Mye har skjedd siden Fuji var byens eneste sushisted. Både i byen og i restauranten.

Noe av risen er ikke helt kokt. Vannet smaker kjøleskap. Kelneren er til tider frekk. Nabobordet venter en halvtime på dessertkartet trass i et meget tynt befolket publikum på restauranten. Kanskje ikke uventet droppet vi derfor desserten. Dette er, i tillegg til den dårligste servicen jeg har fått noen gang, den dårligste sushien jeg noen sinne har spist. Ikke gå til fjellet. Fjellet må komme til deg.

2 kommentarer:

  1. Gir min tilslutning til anmeldelsen av Fuji.

    Men 'fisefine Skillebekk'? Give me a break - Skillebekk er selvsagt ikke Romsås, men fisefint er en beskrivelse fullstendig i tåka.

    SvarSlett
  2. Takk for støtte :)

    Jeg har noen blogglesere som ikke kommer fra Oslo. Dermed synes jeg det er på sin plass å påpeke at Skillebekk ikke er et område der man går på butikken i joggebukse. Jeg veit at det finnes koselige kollektiv der og, men de er ikke betegnende for bydelen.

    SvarSlett