Sprellende, frisk fisk på billig-Alex

Jonoe i Ringensenteret på Grünerløkka har ikke akkurat de beste forutsetninger for å lykkes. De ligger i et SENTER, og ikke nok med det – de ligger i et senter med inngang fra den mørke sidegata. Lokalet er egentlig nitrist og industrihvitt. Men Jonoe gjør det beste ut av et middelmådig utgangspunkt. 

(Ingar Steinholts bilde)
 
Når vi endelig finner fram, møter vi et vennlig vertskap og et usedvanlig ungt klientell i forhold til det relativt høye prisnivået.  Belysningen er dempet, og vi får et lite bord i et hjørne, trass i at det er nesten fullt og vi ikke har bestilt bord. Vi kommer mer eller mindre direkte fra en fantastisk opplevelse: DeLillos framfører hele ”Hjernen er Alene” i Operaen. Vi er yre og glade og klare for god mat og god samtale. I løpet av kvelden skal vi få servert følgende kommentar fra den elskverdige, svenske servitøren: ”Det er like før jeg kommer bort med en liten stol og setter meg ned med dere, så hyggelig ser det ut som dere har det”. 

Vi dozer på med en flaske Chablis vi kjenner fra før.. Den deler vi gjennom hele det eminente måltidet som venter oss. Det starter kjapt med en skål neongrønt sjøgress med sesamfrø og sitrusdressing. Delikat, herlig konsistens, fin smakssammensetning. Så kommer sashimi av laks, tunfisk og en enestående frekk kveite – alt sammen i husets smakfulle ponzu-saus, og med asparges og hvitkålstrimler og rogn. En strålende frisk start. Kveite er ikke vanlig å få servert som sushifisk i Norge. Vi er svært nysgjerrige på hvorfor ikke. Den vi fikk servert, var noe av den beste sushien vi har fått. 

Like etter følger et langt, smalt fat med tre ulike, men like delikate retter. Her er det seriøst vanskelig å si at noe er bedre enn det andre. På hver sin måte er her hver rett like god. Først tester vi kald, rosastekt indrefilet av okse, dandert på marinerte kålstrimler, med en fantastisk deilig saus omkring. Kjøttet er kanskje en smule for kaldt – det holder omtrent samme temperatur som den rå fisken. 

Ved siden av, oppå en generøs haug dødsgod avocado (hvor FINNER de sånt?!) ligger en skalldyrsalat som selv jeg som ikke liker majones får vann i munnen av. Den inneholder nemlig den mest apetittvekkende kamskjell, hoppende spreke reker og lune biter av annen fisk. Kamskjellene er orgasmisk bløte; helt rå. Rekene har bare så vidt blitt kastet et par ganger rundt i en kjele – de spriker i alle retninger og ser oppriktig glade ut!

I den andre enden av fatet frister to små rispannekaker med Jonoeand – en krisp klassiker i særs god gjennomføring. Anda ligger og koser seg i rislappen sammen med agurk, vårløk samt en søt, tykk saus. Vi fikk servert noe lignende på Dinner en gang, også der utrolig, utrolig godt.
Heldigvis har servitøren vår bedre vett enn oss, og lar det gå en god stund før hun gir oss mer mat. Kollegaen hennes, også han en overstrømmende og forståelsesfull svenske, varter oss opp med vann, vin og vennlige kommentarer. 

Så kommer et digert fat med nigiri og maki – vi undrer oss på om vi klarer dette her – vi begynner tross alt å bli bittelitt mette. Det viser seg at frykten var ubegrunnet: hver eneste bit går ned. Den lange raden med californiaruller inneholder pent skjært laks (ikke noe avskjær her i gården), tempurascampi (knakkige – ikke det spor seige), agurk, chilimajones, og den digge avocadoen. All nigirien er like vakkert skjært; meget godt håndverk. Den dyprøde tunfisken, kveita, laksen, scampien og et nytt bekjentskap: kongefisken. Han er fetteren til tunfisken, forklarer servitøren. Sånn en fetter burde alle ha. Vi besøker ham gjerne igjen. Regninga for hele herligheten kom på drøyt 1 300 kroner. Jonoe gjør det verdt hver eneste krone. Vi var riktignok i strålende humør etter vår drømmedag; men dette gav mersmak. ”Nu har ni varit duktiga”, roser servitøren vår etterpå. ”Jag går langsamt och hemtar rechningen”.