Drøm blir fornedring

Anmeldelse

Drømmen med De Utvalgte på Black Box ^storsalen

Er drømmen fiksjon eller virkelighet? Fantasi og sannhet veves sammen av skuespillere og figurer på Black Box. De Utvalgte lykkes med sitt foruroligende stykke om drømmen om det man skal oppnå, og om kunstnerens rolle iblant oss. 

Haus am See

En 45 år gammel kunstner har gått relativt ubemidlet gjennom livet. Han bor i en campingvogn og drømmer om en villa, og går fra dør til dør blant rikmannsvillaer på Nesodden for å se om han kan få komme nærmere drømmen. Han får napp hos 70 år gamle Ella, hvor han får ha campingvogna si hvor han bor på hennes eiendom. De to utvikler et nært forhold, som likevel gir oss en ubehagelig følelse av at noe er galt. Dette blir bygget opp under ved filmprojiseringen av en vakker undervannsdans som ender med drap. 

Person og rolle

Teksten er utarbeidet av skuespillerne selv, i samarbeid med en skrivegruppe tilknyttet ensemblet. De Utvalgte leker med skuespillerens identiteter og roller. Torbjørn Davidsen spiller kunstneren med samme navn, og det er umulig for oss å vite hvor nær karakteren Torbjørn Davidsen er skuespilleren Torbjørn Davidsen.

Davidsen vil så gjerne markere sin eksistens gjennom realiseringen av noe konkret, helst et hus. Men han har ikke klart det. Vi får inntrykk av en mann som har levd som uavhengig men fattig kunstner hele livet. Det står ikke noe monument igjen etter han, og han har sikkert gått på trygd noen ganger. Han har en individualistisk tilnærming til livet, og vil så gjerne være en Isak Sellanrå.

Han tror menneskene rundt ham, psykologen og de rike naboene, ser ned på ham, gjør narr av ham, mangler respekt for ham. Han ser seg selv som ydmyket og maktesløs i møte med dem. Stemmene til de som er rundt ham vrenges, og de ler hysterisk av hans ynkelige person. 

Funklende filmfantasi

De Utvalgte bruker mye video, på vegger og på gulv. Alt sammen svært vakkert, med nakne, marmorhvite mennesker dansende til Bachs Air under vann mot svart bakgrunn, en glidende fiskestim med en hval etter seg, vakre Nesoddenhager og -hus. Tross den estetiske nytelsen har filmene en urovekkende undertone som gjør at det likevel kniper litt i magen. Filmen tilfører en kraftfull dimensjon til stykket.

Kari Onstad som den eldre Ella er nær og puslende i det meste, har en behagelig mild måte å snakke på, ønsker seg nærhet og kroppskontakt. Men hun viser oss også helt andre sider når hun forteller oss om skjønnheten som gikk over, og når hun ydmyker Torbjørn Davidsen på det ekleste.

Publikum er plassert på en amfibalkong bygget av stillaser, hvor assosiasjonene leder hen til en boksering. Også vår rolle skal diskuteres. Å sitte på balkong er normalt ansett som mindre gode plasser, men i dette stykket sitter alle på balkong. Dermed er vi i samme båt, og titter ned på scenen hvor ensemblet beveger seg foran og bak filmlerretet.

Iscenesettelse av selvet

I tillegg til historien om Torbjørn Davidsen og Ella problematiserer stykket kunstnerens pressede situasjon og selvbilde. Hvordan han ser seg selv, og hvordan han tror han blir oppfattet av samfunnet rundt seg. I tillegg kommer tematiseringen av virkelighet og fiksjon. Forestillingen har mange plan, både fordi den benytter ulike medier og fordi den tar for seg flere ulike problemstillinger. I refleksjonen er det mye å velge i, og det meste synes som godt diskusjonsmateriale i denne riktig gode forestillingen.