Babelsk lykke

Løp og se! Babel med dansekompaniet Eastman er den suverent beste danseforestillingen jeg har sett.

Babel dreier seg logisk nok om språk, om hvordan mennesker kommuniserer med hverandre og stenger hverandre ute. Det er en babelsk apokalyptisk ferd fra samspill til kaos, der robotkvinnen møtes hulemannen uten at det blir kleint. For et etnisk bredt sammensatt kompani er ikke dette noen ueffen problemstilling.

Robotkvinnen forklarer hvordan mennesker kommuniserte før de fikk språk. Det er mekanisk, men velsmurt. Den underlig tynne skapningen med enorme pandaøyne og maskinelle ben er ufølsom men likevel kommunikativ. Når hun til slutt faller sammen, kommer to japanere, som hissig diskuterer funnet av maskinkvinnen på japansk. De kommer fram til at hun kanskje er kjøpt på IKEA, og så følger en fascinerende og veldig morsom sekvens der de trekker henne opp, programmerer henne og setter henne i stand til å gjøre den pussigste akrobatikk. Snart fylles rommet av andre dukker og andre programmerere, og imens gir amerikaneren i sin smale, grå 20-tallsdress stadige leksjoner om utviklingen av språk, og siden om det engelske språks overlegenhet. En strid som avdekker kjærlighet til eget språk og egen identitet jekkes opp, til stålkonstruksjonene løftes og varsomt flyttes rundt. Når de store, men lette metallverkene koordinert vippes på høykant, får en følelsen av å sveve – det bruser i ørene, mens smektende indiske toner akkompagnerer. Sakte, men likevel overraskende, reiser danserne Babels tårn, når de renner det ene rektangelet inn i det andre.

Koreograf Cherkaoui fyller scenen med folk så en helt mister oversikten, og lures til å følge med på noen få stykker. Andre ganger lykkes han i å utnytte de mange danserne i et organisk og lekent samspill. Hans modige valg er noen ganger enkle – en av de beste scenene er en livsbejaende løpescene hvor danserne gjør sentrum av scenen til et stormens øye i en forrykende virvelvind. Andre ganger fyller kompleksiteten og detaljrikdommen øyet, og han greier å skape et løp som går fra høydepunkt til høydepunkt, og der ingen scene avbrytes, men løftes videre opp når du tror den er over. Det er likevel ikke gitt at en skal lykkes i prosjektet Babel. Cherkaoui  har gjort svært modige valg. Han spiller på de av følelsene våre som ligger utenpå – og han treffer hver gang, helt uten at det blir klisjéfylt.

Det amerikanske monsteret, det engelske språket, utfordrer språkmangfoldet, representert ved den svenske maskinkvinnen. Tross monsterets tilsynelatende overlegenhet bruker det opp all sin ammunisjon og kraft mot superroboten, og etter hvert som dansere skreller av monsterkroppen, havner stadig flere døde i grøftene. Når alle er vekk, stiger opp av asken en urban stamme av guerillafrakkbekledde kjempere. De er først samstemte, men begynner snart å slåss mot hverandre – det oppstår en babelsk forvirring, og apokalypsen nærmer seg når smertebilder av bibelske dimensjoner fryser fast. De river hverandre i filler, og kun en halvnaken mann står igjen. Opp bak ham sniker det seg en kvinne, eller er det en slange, og hun kaster seg over ham med glupende appetitt og rovdyrinstinkt. Denne tosomme kampen er rystende sterk, voldsomt berørende og imponerende fysisk.

Teknikken i Babel er suveren, presisjonen så god at en nesten ikke tror det er kjøtt og blod som fosser rundt der nede på scenen. Energien på scenen er intens, noen ganger på grensen til forsert i sin intense vilje. Da balanserer det dyktige orkesteret de ville danserne med sin uendelige ro. De veksler mellom oppmykede tradisjonelle indiske og tyrkiske toner mot japanske fløyter, alltid med saftige rytmer og kraftig sang som leder tankene hen på røversangene i Mattisborgen hos Ronja.   Ikke minst gjør slavekoret, hvor alle aktører er med, inntrykk.

Forestillingen er så fantasifull, så overveldende og så rørende at jeg glatt kan si at det er den beste danseforestillingen jeg noen gang har sett. Aldri har jeg hatt tårer i øynene, hylt av glede, vridd meg i latterskyll og holdt meg fast idet jeg løftes av de rektangulære stålkonstruksjonene som utgjør scenografien. Jeg har flere ganger sagt at jeg ikke skjønner meg på dans. Bekjentskapet med Cherkaoui har endret dette – nå skjønner jeg det. Tenk at dans kan være så sensasjonelt godt!