Gromme fortellinger fra havet

Anmeldelse av

HAV av Sjón og NIE. Spilles på Dramatikkens Hus. 

I den knøttlille aulaen på Dramatikkens Hus klemter et bittersøtt trekkspill, og ei rusten, men smilende fele akkompagnerer. De østerlandske taktene vugger oss inn i salen, hvor vi møtes av strålende smil på vinterkledde skuespillere og musikere. Stemninga er satt. Den er preget av røde kinn, oljehyre og ullundertøy. 

Over havet på containerskip

Begynnelsen på forestillingen HAV var da åtte stykker fra teaterkompaniet NIE foretok en reise over havet. De reiste fra Le Havre, over Atlanteren til det karibiske paradiset Guadeloupe. Med seg på veien hadde de fått sju brev - sju tekster forfatteren Sjón hadde sendt dem. Disse brevene er blitt utgangspunkt for de fortellingene som brettes ut for oss. Forestillingen bytter mellom å skildre opplevelsene NIE har underveis på reisen sin, og tre menneskeskjebner som ble avgjort eller endret på havet. Vi følger fortellingen fra havet. Noen drar på sjyen for å jobbe, andre for å flykte. Noen drar fordi de må, andre fordi de elsker havet.

Beretninger fra havet

Kaptein Mathisen er skipsoffiseren som under et bombeangrep mot båten skyter sin hund, Fant, for så å svømme i sikkerhet når skipet eksploderer. Han finner en balje som redder ham i 44 døgn, før han kjenner den frodige lukten av jord, og kjemper seg i land på øya Guadeloupe.

Elisabeth Flensburg er den unge danske matematikklærerinnen som legger ut fra en dansk havn på vei til Grønland og sin første jobb. Etter en skrekkelig opplevelse grunnet sjøsyke første dagen om bord, holder Elisabeth seg inne i flere uker. Når hun endelig kommer ut, er båten innhyllet i en tykk tåke, og hun famler seg fram til en mørkskjegget, mystisk og veldig kjekk mann som står ved ripa. Etter nok en dramatisk hendelse, skal hun huske denne mannen resten av sitt liv.

Ella er ei jente som vokser opp med faren sin på havet. Hun er alltid med, og alltid blid. Når hun fire år gammel får sin første fisk, bestemmer hun seg for at hun skal bli fisker. Hun lever alltid på havet, og planen går i boks. Men mens Ella jobber på en tråler med ti menn, noe faren gjør seg betydelige bekymringer for, blir hun en dag plutselig vekk. Hun forsvinner på havet, mens arbeidstøyet står igjen.

Fortelleren avgjør og utvikler

Alvorlige og tøffe historier fortelles på lette føtter med glade smil; bare melodiene fra musikantene i bakgrunnen har en sørgmodig klangbunn. NIE demonstrerer lekent hvordan en beretning preges av fortelleren - det er fortelleren som bestemmer hva som skjer og hvordan det går. Mens noen av skuespillerne forteller eventyret, spiller andre det ut. ”…Og så gnir han ansiktet ned i sanda”, sier hun som forteller Kaptein Mathiesens historie når han endelig har kravla seg opp på stranda i Guadaloupe. Han som spiller Kaptein Mathiesen kikker forbløffet opp på henne ”- What!?” ”Joda, det gjør han”, sier hun. Ja, så gjør han det. ”Og så begynner han å grine. Av lykke”. Mathiesen griner. ”Han hulker som en gråtekone! Han hyler!”.

Boblende, frydefullt kroppsspråk

NIE er veldig flinke til å bruke tegneserietriks. Med herlig mimikk og forvridning av proporsjoner gjør de oss varme i magen og får oss til å humre. Rytmen deres er preget av godt timede pauser, henrykt forventningsfullhet og forsiktige pust som blåser opp til store stormer. Fortellerstilen er løssluppen, og de dyrker overdrivelsen og de store bokstavene med et boblende kroppsspråk. Med enkle grep som en bøtte med vann eller en stige hensetter de oss til fortellingenes bilder og tar oss med på farlige ferder. De behandler hver fortelling som en såpeboble - de vipper den omkring, dyrker den og har det morsomt med den, og dette skaper heller ikke hos oss noe ubehag. Men vi trekkes heller ikke virkelig inn i det lystige og glade universet deres.

Tunge historier uten smerte

NIEs mandat er å lage gode og originale teaterforestillinger. Gode er de, i betydningen gromme og godslige. Ensemblet er energisk og sjarmerende, men når de ikke engasjerer nok til virkelig å rive oss med, er det fordi de holder seg på det samme nivået - overflaten, mens stormene i fortellingene utspiller seg under overflaten, nede i havet. Planet NIE befinner seg på er lekende blidt og vittig. Men dybdene anes fordi historiene er preget av et tungt alvor som ikke får komme opp til overflaten for å puste. Alvoret må pent holde seg nede i dypet, mens NIE seiler og danser rundt på havets flate.

Musikken henter inne elementet av tungsinn, men det gjør ikke spillet. Om det er aldri så rørende med faderlig omsorg og desperasjon med en eier som skyter sin hund - hans beste venn, har skuespillerne et skeivt smil på lur. Humoren er ikke svart, den er rød og myk. NIE balanserer mellom fakta og fiksjon, og det er kanskje her jeg setter meg fast.

Den ekte Ella

Etter at jeg er kommet hjem fra Dramatikkens Hus begynner jeg å snuse på nettet. Jeg greier ikke spore opp noe om kaptein Mathiesen eller Elisabeth Flensburg, men Ella finner jeg. Denne oppdagelsen videreutvikler min teateropplevelse. I den virkelige hendelsen finner jeg et alvor jeg savner i teatersalen. Ella var en ung fisker som for knappe to år siden forsvant på havet, og støvlene hennes stod igjen på dekk. Når jeg leser reportasjen i Finnmarken, får jeg følelsen av at NIEs portrett av Ella stemmer. Hun var virkelig så lett og glad, så entusiastisk og egenrådig. Opplevelsen av at NIE med sin varme humor ikke tar den tunge fortellingen på alvor, snur når jeg innser at NIE forteller hennes historie slik hun kanskje selv hadde likt å bli skildret.

Med oppdagelsen av at Ellas historie er fra virkeligheten, kommer en forståelse av at NIE lager nye legender og sagn av sanne, tidløse historier. Og akkurat som i fabelen om fjæra som ble til fem høns, vrir og vender vi på hendelsen vi forteller om. Ved å gå fra munn til munn forandrer en begivenhet seg til å bli en legende. Eventyret om Ella ender med at hun kanskje ble til en fisk, eller en havfrue. Selv om Ellas skjebne er dypt tragisk, blir den i NIEs tolkning forbausende nok litt trolldomsaktig.  Likevel forblir HAV en overflatisk feelgood-forestilling som lokker fram smil der og da, men som ikke innfrir NIEs ambisjon om å være riktig godt teater. Selv om NIE liker å ikke avsløre hva som er fantasi og hva som er ekte, er det synd at det krever en tilleggsinnsats fra meg som publikummer for å realisere HAVs magiske potensial. 

Anmeldt for Scenekunst.no , hvor den ble publisert 16.01.11

Medvirkende: Kieran Edwards, Jiří Jelínek, Iva Moberg, Margit Szlavik og Elisabet Topp
Regi: Alex Byrne/Kjell Moberg
Musikk: David Pagan
Forfatter: Sjón
Dramaturgi: Kjell Moberg
Scenografi: Marie Rosendahl Chemnitz
Produsenter: Iva Moberg og Marlou Beulens
Lys og lyd: Elke Laleman