Kickboksere med dundrende hjerter

Anmeldselse av 

Your Brother. Remember? av og med Zachary Oberzan. På Black Box Teater, 22/01/11.

Zachary Oberzan har lagd en forestilling som for meg var som en artisjokk. Den skreller av lag for lag, og står til slutt igjen med et sprengende, bankende hjerte.

Hormongutter lager film

Jeg innrømmer det med en gang; jeg har ikke noe forhold til Jean-Claude van Damme. Derfor trodde jeg i begynnelsen at ikke denne forestillinga var noe for meg. Da Zach og broren hans Gator var 14-15 år gamle, stod familien deres midt oppi en smertefull skilsmisse. Guttene elsket van Damme, og avreagerte ved å spille ut filmene hans, som Kickboxer. Da de fikk tak i et filmkamera,
begynte de å gjenskape filmene, så nøyaktig de hadde ressurser til, scene for scene, spark for spark. De to guttene, midt mellom barn og voksen, var proppfulle av hormoner, men også av kreativ lek.

35-åringer lager film

20 år senere bestemmer Zach, nå etablert skuespiller i det anerkjente kompaniet Nature Theatre of Oklahoma, seg for å høre med Gator om ikke han kunne tenke seg å spille inn lo-fi-filmene en gang til. De setter i gang, og kryssklippingen mellom van Damme, Gator 15 år og Gator 35 år er balstyrig og morsom, elegant og enkelt satt sammen. Gator er blitt mange, mange kilo tyngre, og sliter veldig med de mange sprett og spark. Sakte skjønner jeg at Gator er blitt narkoman, og har sittet inne mange ganger. Vi får se brev Gator skrev til Zach fra fengselet, sprellene de finner på der inne, men også stoltheten over broren som i større grad lykkes i samfunnet.

Skuespillerens manipulering

I begynnelsen av forestillingen proklamerer Zachary en tekst om skuespilleryrket. Jeg blir usikker. Hva er det med denne teksten? Det er tydelig at Zach vil at det skal være en smart tekst. Han framfører den med stort alvor og respekt. Er det en smart tekst, lurer jeg. Mot slutten av forestillingen får jeg svaret. Teksten er en nøkkel til forestillingens hjerte. Zach intervjuer Gator om hvordan det er å spille inn filmene om igjen, om hvordan livet til Gator har vært, om brevene fra fengselet. Da skjer det noe med Gator; det er som om han våkner opp. Han livner voldsomt til, og så kommer den samme teksten, helt spontant, fra ham – narkisen. Det er hans tanker, og da Zach framførte den, var det for å løfte fram brorens intellekt, og ikke minst hans talent.

Et tilfeldig utfall?

Poenget med forestillingen er nemlig at Zach tror at livene de har levd like gjerne kunne vært byttet om. Han mener Gator har åpenbare skuespillerevner, men at han i størst grad har fått bruk for dem når han har manipulert folk til å gi ham resepter på dop. Samtidig ser han seg selv i Jean-Claude van Dammes historie. I en scene der lerretet er delt i to på tvers, med en lang tagning der van Damme på fransk forteller sin patetiske, men likevel litt rørende historie øverst, Zach som mimer ham på nederste del av lerretet, og den levende fortelleren Zach på stolen foran oss, mens han synkront med van Damme gjengir historien på engelsk. Jeg mister meg selv totalt i denne scenen – flere ganger glemmer jeg at det ikke er Zach, men Jean-Claude som er fortelleren. Selv om Zachary Oberzan har lagt forestillingen på et nivå som kan kritiseres for å være noe overflatisk, der en kunne ønske seg å bli trukket dypere inn i livene til brødrene, er det likevel i denne scenen vi får komme inn til Zach, selv om han liksom gjemmer seg bak van Damme.

Forsiktig maskulin og proppet med kjærlighet

Subtiliteten i tilnærmingen gjør at ingenting blir trøkt i oss med teskje – og det blir aldri noe påtrengende over måten historien om de to guttene fortelles på. Når vi søker mer, er det fordi fortellingen er gripende, og kanskje til og med overraskende. Den burde i det minste gi oss et nytt eller løftet blikk på den dopavhengige – han har også vært en 15 år gammel gutt med livet foran seg, han kunne likeså godt ha lyktes. Det tror i hvert fall Zachary, som i siste scene gir oss et gammelt foto av to fortryllende smågutter med strålende smil.