- Anmeldelse publisert på Scenekunst.no -
En satsing på nyskrevet, lokalt forankret dramatikk ligger til grunn når Agder Teater gjester Dramatikkens Hus i Oslo med to stykker skrevet av sørlandske forfattere. Line Baugstø, rutinert roman- og barnebokforfatter, og Trond Arntzen, utdannet manusforfattere med ymse skriverier og dramatiseringer på samvittigheten stiller med hvert sitt stykke blodfersk dramatikk, utviklet i samarbeid med teamet fra Agder Teater. Teatret har bedt om en enakter for tre skuespillere. Baugstø plasserer oss i Fyr på peisen på en iskald hytte på fjellet, der søstrene Ane og Grete sammen med sistnevntes mann Erik, skal tilbringe helga.
Den utilstrekkelige partner
Grete sutrer og klager overfor mannen, som ser ut til å gjøre allting galt, og det er tydelig at forholdet deres er så rutinepreget at det er blottet for alt som var der en gang – vennskapet, den kjærlige tonen og varmen. Etter tjue års samliv har peisen som en gang var forholdet deres åpenbart sluknet. Den litt yngre Ane på 35 proklamerer på sin side at
hun er gravid. Og at hun ikke vil ha barnet, til tross for at hun er i et stabilt og fint forhold. Grete kan ikke tåle denne nyheten, og hun er rasende misunnelig for at Ane kan bli gravid – ”helt uten å prøve, engang!”.
Om frivillig barnløshet her problematiseres, eller om det er mer snakk om en kvinne som ikke vil ha barn fordi hun er redd for å bli som sin egen forsømmende mor er jeg usikker på. Når Erik prøver seg på den forvirrede og aggressive Ane, og denne senere sladrer til Grete om at Erik ”leker med tanken på” skilsmisse, kneiser de tynnslitte sjelene i en trett kamp der hverdagsulykkeligheten deres kommer lidenskapelig til uttrykk gjennom galgenhumoristisk og syrlig replikkveksling. Under overflaten ligger også det dype sjokket over å bli eldre – middelaldrende, og sorgen over at livet under den greie fasaden er dødt, helt uten felles interesser og samhold. Sikkert grunn nok til å skille seg for mange.
Ingen inngang
Skuespill og regi er gjennomført trykkende og utslitt, slik det nok er meningen. Spillet er dels hysterisk, dels oppgitt. Når vi etter en akt forlater dem, vet vi ikke helt hvordan det skal gå med dem – som i en god novelle. Likevel er jeg redd jeg ikke får noen inngang til stykket. Jeg føler at jeg blir stående på utsiden og ikke skjønne hva jeg skal med dette. Det er vondt å se at tilliten rakner og at kjærligheten renner vekk, men på 50 minutter kommer jeg ikke disse karakterene inn på livet. Samtidig har jeg egentlig fått nok. Stoffet er seigt, og selv om det er vittig, kommer ikke dette til å henge ved særlig lenge. Kanskje særlig fordi det neste stykket er mer interessant.
Forskning viser
Etter en halvtimes pause er vi klare for Trond Arntzens En voksen mann. Arntzen er opptatt av mannens rolle i familien, og har latt seg inspirere av en undersøkelse som påviser at menn sitter adskillig lengre på toalettet enn kvinner. Å få en slik kontekst beriker stykket, som eller er preget av absurd komikk og boblende, men stiliserte tablåer. Det er barnebursdag, og tretten tissetrengte småjenter og en skummel svigerfar hamrer på døren. Men Jan (Espen Reboli Bjerke) sitter på do, og har tenkt å bli der. Han liker ikke selskaper, når huset er fullt av folk, når det ikke er plass til ham. Han blir der inne, og snakker med seg selv, og med doen – personifisert som en dresskledd og smellvakker kvinne (Lisa Loven Kongsli). De snakker om hvordan det er å være en slik mann, en mann som ikke føler at han har noen plass i det skrålete selskapet, men som i angst knyter seg og oppskaket freser der inne på doen, mens han tenker tilbake på den fornedrelse han som barn gjennomgikk før han tok avstand fra ”det annet kjønn”; kvinnene.
Som åtteåring våknet tissen til Jan til liv, og over natten vokste den til en dvask, diger torsk som kald og skummende hvilte på magen hans. Den var en hatet del av ham, som han undertrykte så godt han kunne. Da han fant Pia, som han nå er gift med, vokste torsken seg ut av ham og fikk egne armer og ben. Jan ble tatt til ektemann, fisket ut av dammen, så å si. Han hadde egentlig ikke noe valg, og selv om kona hans er super, føler han egentlig ikke at han har noe med denne familien å gjøre. Torsken tok Pia fra ham, skaffet seg familie med henne og lot ham sitte igjen på do. Og nå er Jan bare til overs.
Menn på peishylla
For meg handler stykket om hvordan sterke og tydelige kvinner finner seg milde, fine menn som de stryker over håret, putter i lommen og tar med seg hjem, for så å sette dem på peishylla. Så fikser de videre, durer rundt og ordner, mens mannen forskrekket ser på. Så, når det er selskap, forventer kvinnene at mannen er på plass ved deres side, smilende med Colgate-tenner og vind i håret. Men mennene hyler inni seg, og vil egentlig bare gjemme seg på do. Nei – ikke gjemme, men sitte der. Som det 6 år gamle bursdagsbarnet Jørgen sitter under trappa og ikke vil komme fram, fordi han er indignert over at det bare er kommet jenter i bursdagen hans. Så sitter de der og freser, da, uten at kvinnene skjønner noe som helst.
Trond Arntzen har en lun, fin tone i språket sitt, som skingrende og forskrekket får liv i Espen Reboli Bjerkes skikkelse, der han har låst seg inne. Kroppsspråket er nesten en koreografi, der de stiliserte bevegelsene er strengt koordinerte, hvert tablå stilt opp i fin harmoni. Scenografien består av et lite platå hvor det står en do. Alle rekvisittene som behøves er ballonger. Ballongene er både promp bæsj, men også penisen som blåses opp og skrumper inn. Ballongene er følelser: de er angst og nervøsitet, men også varme og kjærlighet. En ballong er til og med svigerfars sigar. Og så kommer de rosa prinsessene – ballonger de også. Sinnsbevegelsene skildres fint gjennom ballongene som fylles og tømmes, som gråter, og som glade spinner rundt i lufta mens futten går ut av dem. Med farger i rødt, rosa, hvitt og svart, klare, fine lyssøyler som på filmatisk vis framhever små scener, kunne stykket fungert som en kjempefin animasjonsfilm. Sprudlende språk med replikker som : ”der er tretten prinsesser med krem om truten – de må brennes!” triller latteren og varmen over salen.
En satsing på nyskrevet, lokalt forankret dramatikk ligger til grunn når Agder Teater gjester Dramatikkens Hus i Oslo med to stykker skrevet av sørlandske forfattere. Line Baugstø, rutinert roman- og barnebokforfatter, og Trond Arntzen, utdannet manusforfattere med ymse skriverier og dramatiseringer på samvittigheten stiller med hvert sitt stykke blodfersk dramatikk, utviklet i samarbeid med teamet fra Agder Teater. Teatret har bedt om en enakter for tre skuespillere. Baugstø plasserer oss i Fyr på peisen på en iskald hytte på fjellet, der søstrene Ane og Grete sammen med sistnevntes mann Erik, skal tilbringe helga.
 |
| Fra En voksen mann. Foto: Kjartan Bjelland |
Den utilstrekkelige partner
Grete sutrer og klager overfor mannen, som ser ut til å gjøre allting galt, og det er tydelig at forholdet deres er så rutinepreget at det er blottet for alt som var der en gang – vennskapet, den kjærlige tonen og varmen. Etter tjue års samliv har peisen som en gang var forholdet deres åpenbart sluknet. Den litt yngre Ane på 35 proklamerer på sin side at
hun er gravid. Og at hun ikke vil ha barnet, til tross for at hun er i et stabilt og fint forhold. Grete kan ikke tåle denne nyheten, og hun er rasende misunnelig for at Ane kan bli gravid – ”helt uten å prøve, engang!”.
Om frivillig barnløshet her problematiseres, eller om det er mer snakk om en kvinne som ikke vil ha barn fordi hun er redd for å bli som sin egen forsømmende mor er jeg usikker på. Når Erik prøver seg på den forvirrede og aggressive Ane, og denne senere sladrer til Grete om at Erik ”leker med tanken på” skilsmisse, kneiser de tynnslitte sjelene i en trett kamp der hverdagsulykkeligheten deres kommer lidenskapelig til uttrykk gjennom galgenhumoristisk og syrlig replikkveksling. Under overflaten ligger også det dype sjokket over å bli eldre – middelaldrende, og sorgen over at livet under den greie fasaden er dødt, helt uten felles interesser og samhold. Sikkert grunn nok til å skille seg for mange.
Ingen inngang
Skuespill og regi er gjennomført trykkende og utslitt, slik det nok er meningen. Spillet er dels hysterisk, dels oppgitt. Når vi etter en akt forlater dem, vet vi ikke helt hvordan det skal gå med dem – som i en god novelle. Likevel er jeg redd jeg ikke får noen inngang til stykket. Jeg føler at jeg blir stående på utsiden og ikke skjønne hva jeg skal med dette. Det er vondt å se at tilliten rakner og at kjærligheten renner vekk, men på 50 minutter kommer jeg ikke disse karakterene inn på livet. Samtidig har jeg egentlig fått nok. Stoffet er seigt, og selv om det er vittig, kommer ikke dette til å henge ved særlig lenge. Kanskje særlig fordi det neste stykket er mer interessant.
Forskning viser
Etter en halvtimes pause er vi klare for Trond Arntzens En voksen mann. Arntzen er opptatt av mannens rolle i familien, og har latt seg inspirere av en undersøkelse som påviser at menn sitter adskillig lengre på toalettet enn kvinner. Å få en slik kontekst beriker stykket, som eller er preget av absurd komikk og boblende, men stiliserte tablåer. Det er barnebursdag, og tretten tissetrengte småjenter og en skummel svigerfar hamrer på døren. Men Jan (Espen Reboli Bjerke) sitter på do, og har tenkt å bli der. Han liker ikke selskaper, når huset er fullt av folk, når det ikke er plass til ham. Han blir der inne, og snakker med seg selv, og med doen – personifisert som en dresskledd og smellvakker kvinne (Lisa Loven Kongsli). De snakker om hvordan det er å være en slik mann, en mann som ikke føler at han har noen plass i det skrålete selskapet, men som i angst knyter seg og oppskaket freser der inne på doen, mens han tenker tilbake på den fornedrelse han som barn gjennomgikk før han tok avstand fra ”det annet kjønn”; kvinnene.
Som åtteåring våknet tissen til Jan til liv, og over natten vokste den til en dvask, diger torsk som kald og skummende hvilte på magen hans. Den var en hatet del av ham, som han undertrykte så godt han kunne. Da han fant Pia, som han nå er gift med, vokste torsken seg ut av ham og fikk egne armer og ben. Jan ble tatt til ektemann, fisket ut av dammen, så å si. Han hadde egentlig ikke noe valg, og selv om kona hans er super, føler han egentlig ikke at han har noe med denne familien å gjøre. Torsken tok Pia fra ham, skaffet seg familie med henne og lot ham sitte igjen på do. Og nå er Jan bare til overs.
Menn på peishylla
For meg handler stykket om hvordan sterke og tydelige kvinner finner seg milde, fine menn som de stryker over håret, putter i lommen og tar med seg hjem, for så å sette dem på peishylla. Så fikser de videre, durer rundt og ordner, mens mannen forskrekket ser på. Så, når det er selskap, forventer kvinnene at mannen er på plass ved deres side, smilende med Colgate-tenner og vind i håret. Men mennene hyler inni seg, og vil egentlig bare gjemme seg på do. Nei – ikke gjemme, men sitte der. Som det 6 år gamle bursdagsbarnet Jørgen sitter under trappa og ikke vil komme fram, fordi han er indignert over at det bare er kommet jenter i bursdagen hans. Så sitter de der og freser, da, uten at kvinnene skjønner noe som helst.
Trond Arntzen har en lun, fin tone i språket sitt, som skingrende og forskrekket får liv i Espen Reboli Bjerkes skikkelse, der han har låst seg inne. Kroppsspråket er nesten en koreografi, der de stiliserte bevegelsene er strengt koordinerte, hvert tablå stilt opp i fin harmoni. Scenografien består av et lite platå hvor det står en do. Alle rekvisittene som behøves er ballonger. Ballongene er både promp bæsj, men også penisen som blåses opp og skrumper inn. Ballongene er følelser: de er angst og nervøsitet, men også varme og kjærlighet. En ballong er til og med svigerfars sigar. Og så kommer de rosa prinsessene – ballonger de også. Sinnsbevegelsene skildres fint gjennom ballongene som fylles og tømmes, som gråter, og som glade spinner rundt i lufta mens futten går ut av dem. Med farger i rødt, rosa, hvitt og svart, klare, fine lyssøyler som på filmatisk vis framhever små scener, kunne stykket fungert som en kjempefin animasjonsfilm. Sprudlende språk med replikker som : ”der er tretten prinsesser med krem om truten – de må brennes!” triller latteren og varmen over salen.
Etterlysning: mere Sørland
Agder Teater viser et initiativ som tar på alvor både sin lokale forankring og kultur, og som ivrer etter å dyrke og vise fram hva godt de har å by på. Ved å bygge opp ny dramatikk vil de bidra til å bygge et fundament hvor det er mulig å si noe om hvordan det er å være fra Agder, og hva som driver sørlendingene. Underlig nok er det ikke en eneste sørlending blant skuespillerne, men regissør Anne-Karen Hytten er fra Grimstad. Av en eller annen grunn er jeg litt skuffet over ikke å få mer av Sørlandet i fanget, når de er så opptatt av å være sørlendinger der nede på Agder Teater. Men så tar det vel også mer enn ett stykke å bli en riktig god dramatiker som når fram til et krevende publikum som det Dramatikkens Hus har. Jeg vet ikke om jeg kommer noe nærmere dagens Agder, men i løpet av kvelden føler jeg at jeg forstår mer av mennene våre, de fine og gode, og mindre av de hysteriske, middelaldrende kvinnene.
Fyr på peisen
Regi: Anne-Karen Hytten
Med: Jannike Kruse, Lene Bragli og Kyrre Haugen Sydness
En voksen mann
Regi: Gard Bjørnstjerne Eidsvold
Med: Espen Reboli Bjerke, Marte Germaine Christensen, Lisa Loven Kongsli og Randolf Walderhaug
Scenografi/kostymedesign: Milja Salovaara
Lysdesign: Jørgen Isaksen
Agder Teater viser et initiativ som tar på alvor både sin lokale forankring og kultur, og som ivrer etter å dyrke og vise fram hva godt de har å by på. Ved å bygge opp ny dramatikk vil de bidra til å bygge et fundament hvor det er mulig å si noe om hvordan det er å være fra Agder, og hva som driver sørlendingene. Underlig nok er det ikke en eneste sørlending blant skuespillerne, men regissør Anne-Karen Hytten er fra Grimstad. Av en eller annen grunn er jeg litt skuffet over ikke å få mer av Sørlandet i fanget, når de er så opptatt av å være sørlendinger der nede på Agder Teater. Men så tar det vel også mer enn ett stykke å bli en riktig god dramatiker som når fram til et krevende publikum som det Dramatikkens Hus har. Jeg vet ikke om jeg kommer noe nærmere dagens Agder, men i løpet av kvelden føler jeg at jeg forstår mer av mennene våre, de fine og gode, og mindre av de hysteriske, middelaldrende kvinnene.
Fyr på peisen
Regi: Anne-Karen Hytten
Med: Jannike Kruse, Lene Bragli og Kyrre Haugen Sydness
En voksen mann
Regi: Gard Bjørnstjerne Eidsvold
Med: Espen Reboli Bjerke, Marte Germaine Christensen, Lisa Loven Kongsli og Randolf Walderhaug
Scenografi/kostymedesign: Milja Salovaara
Lysdesign: Jørgen Isaksen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar