NO Project av Impure Company/Hooman Sharifi i Black Box Teaters Storsal
- Bli med meg, du, sier danserne til hver sin publikummer ute i foajeen. Danseren og koreografen Hooman Sharifi tar meg i hånda og smiler. Han står inntil meg, som en nær venn. Med dette knyttes konkret den kontrakten som alltid finnes mellom publikummer og utøver. Rommet vårt, mitt og min dansers, er lite, og laget av tunge, svarte scenetepper. På gulvet står en god, gammeldags overhead, et kjært minne i dette rushet av den nye opplevelsen å være danserens eneste publikummer. Sharifi legger en tekst, noen linjer om kjærlighetens galskap av kunstteoretikeren Roland Barthes, på overheaden, og setter i gang.
 |
| Hooman Sharifi himself. Foto: Torje Næss/Under Dusken |
Når danseren begynner å røre på seg, jobber den trinne, tette kroppen som et lite dyr på alle fire ned mot gulvet. Han leer seg sakte, men kommer likevel mot meg. Snart er det krøllete hodet hans mindre enn en meter unna.
Han legger seg ned ved siden av meg, armen hans bare et par centimeter fra låret mitt. Han er som en fugl som har begynt å synge i treet over meg, som et rådyr som fredfullt har kommet ut på enga foran meg. Nærheten er påfallende, men ikke påtrengende. Den intense intimiteten gjør at det bever i hele kroppen.
Politisk dans
Den norsk-iranske koreografen Hooman Sharifi opplever stor suksess med sine danseforestillinger. Han kom som flyktning til Norge som femtenåring, og ble koreograf etter å ha vært en del av hiphopmiljøet. Sharifi er opptatt av at kunst skal være politisk, og har tidligere jobbet mye med hierarki- og maktbegreper.
NO Project er ikke én, men fire danseforestillinger, og publikum må selv booke og betale for en og en bit. De fire dansene kjøres samtidig, i hvert sitt lukkede rom som alle er å finne inne i Black Box Teaters storsal.
Sårbar tomsomhet
Det er ingen musikk. Det eneste jeg kan høre er danserens pust og min egen. Jeg kan høre at flere danser akkurat nå – tunge trinn mot bakken, noen som stønner eller snakker i et av de andre tepperommene. Det er som å være i hyttene vi lagde av kjøkkenstoler og ullpledd da vi var små. Bare vi to – danseren og jeg.
Det er i denne blottstillelsen, i det gulhvite lyset som flommer oppover teppeveggene, at en voldsom sårbarhet slår inn. Det er nå jeg oppdager tryggheten og fortrøstningen som finnes i publikumsfellesskapet.
Makt mellom mennesker
Det er en forutsetning for Sharifi at kunsten skal være politisk. Men i NO Project er det ikke storpolitikken som står sentralt. Det er derimot maktspillet som utspiller seg i møtet mellom to fremmede som sjelden tar hverandre i hånda: scenekunstner og tilskuer.
Publikummeren har mulighet til spontant å vise sin reaksjon underveis. Når danseren hele tiden kan se responsen i tilskuerens ansikt, kommer relasjonen mellom dem svært tett på.
En erkjenner hvordan en vanligvis selv kan bestemme sin egen oppførsel i salen – for ingen ser en likevel. På besøk hos Impure Company/Hooman Sharifi er det ikke snakk om å gjespe eller tenke på andre ting. Intens tilstedeværelse er påkrevd.
---
NO Project av
Impure Company/Hooman Sharifi
I Black Box Teaters Storsal
Koreografi, regi og lys: Hooman Sharifi. Utøvere: Rikke Baewert, Matthew William Smith, Loan Ha, Hooman Sharifi, Martin Lervikand og Peder Horgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar