MONSEMANN av Fredrik Brattberg på Dramatikkens hus
Fredrik Brattberg er en frisk dramatiker, men selv om stykkene hans er snedig og replikkene småvittige, er innholdet svevende og virker nokså meningstomt.
helt vanlige foreldre.
Noe er galt. Men er det barna eller foreldrene det er noe i veien med? Vanskelig å si. Stykkene til Brattberg preges av en fantasifull hva-hvis-innstilling som fører til absurde stykker hvor familien sett utenfra, er omdreiningspunktet. Alt er mulig. Mennesker kan forsvinne og dukke opp, de kan druknes i dessert eller bli tatt fra familien selv om familien bare er snill.
Manusene fylles opp av evige repetisjoner. Rytmen i repetisjonene minner om de variasjonene over samme tema som ofte finnes i klassisk musikk, og det er å anta at Brattbergs musikalske skolering influerer dramatikken hans.
Brattberg har blitt satt opp på Det Norske Teatret, og har hatt flere bidrag under Norsk Dramatikkfestival. Denne gangen er det stykket hans Monsemann som spilles på Dramatikkens Hus, et hus som er ment å gi rom for nye, spirende dramatikere. Muligheten for å prøve ut nytt materiale og nye aktører er prisverdig, nyttig og helt på sin plass. Men Monsemann tar oss dessverre ikke med storm.
Dobbelt opp med dessert!
Monsemann bor sammen med de smilende, varme foreldrene sine i et hus som mora driver og pusser opp. Det lille kjøkkenet, som utgjør så å si hele scenen, er drapert i plast, klart til å males. Kjøkkenbordet er det naturlige sentrum for stykket. Her står en grønn plante ved siden av en tivoli-radio som spiller NRK P2, en bursdagskrone har gjemt seg bak radioen, og opp fra bordet stiger en flott, rød heliumsballong.
Mor (Marte Magnusdotter Solum) og far (Kyrre Hellum) sitter ved bordet og forteller oss om Monsemann. De har nettopp spist middag, og er klare for dessert; gelé med vaniljesaus. Monsemann prater og prater, forteller de. Og når de har spist middag, vil han alltid ha dobbelt opp med dessert.
– Dobbelt opp med dessert, hermer mora lespende. Monsemann forteller om skolen, og om Tobias.
– Tobias, Tobias – alltid Tobias, sier mora og vipper hodet fra side til side. En gang hadde Tobias med seg hamsteren sin på skolen, og Frøken satte den på lærerrommet. I storfri fikk de lov til å klappe den.
Monsemann er ikke selv til stede – Solum og Hellum spiller for et imaginært barn, og når Monsemann skal si noe, er det foreldrene som sier det.
– Hørte jeg et ”ja”? Hørte jeg et ”yess, Sir”?, smiler de vennlige ned mot Skyberten sin. Vi lurer på om Monsemann egentlig er så skravlete. Når han har hjulpet mora si med å rydde av bordet, lurer han seg alltid inn på rommet sitt, låser døra og spiller trommer eller miniorgel. Foreldrene er av en annen oppfatning.
– Monsemann er så glad i dessert!, sier de.
– Han spiser alltid dobbelt opp med dessert. Husker du den gangen Tobias hadde med seg en hamster på skolen?
Snakker og snakker?
Denne sekvensen får vi høre en ufattelig mengde ganger. Det skjer ikke noe med den, før foreldrene en dag får en bekymringstelefon fra Frøken. Monsemann har ingen venner, sier Frøken. Han trekker seg unna de andre, gjør ikke pliktene sine som ordensmann, han rekker ikke opp hånda, han står stille midt på gulvet i gymmen.
– Å, sier foreldrene – men sånn er han ikke hjemme. Og så får Frøken høre hvordan han er hjemme. Om desserten, om Tobias, om hamsteren. Frøken tror problemet ligger i hjemmet, og de nusselige, velmenende foreldrene får Barnevernet på besøk. Flere ganger. Til Barnevernet en dag tar med seg Monsemann og putter ham i et fosterhjem.
Det har allerede begynt å klikke for foreldrene – vi ser dem tvinge Monsemann til å spise dessert, han få ikke gå på do før han har fortalt historien om Tobias og hamsteren. Når Monsemann blir tatt fra dem, er det far som overtar historiene; det er Tobias på jobben som har med hamster, og direktøren som tar den med inn på kontoret sitt. De er rasende, og gjør alt for å få sønnen tilbake. De ringer og ringer, handler og handler inn fine ting som skal gjøre hjemmet deres så bra som mulig. Tiden går, og etter hvert begynner foreldrene å akseptere tapet av Monsemann.
Inntil en dag, da det plutselig banker på døra. Det er Monsemann – han har blitt voksen. Han kommer inn, og gjensynsgleden er stor. I en lykkelig omfavnelse renner tiden vekk, og familien er det den var. Det tar ikke lang tid før mor og far foreslår dessert, og om ikke Monsemann kan fortelle om den der hamsteren.
Hipsterfamilie på skakke
Skuespillerne er sjarmerende, passe sprø, men forholder seg nokså overflatisk til teksten. Det er kanskje ikke så mye å dykke ned i her. De har dessuten bare hatt tre ukers prøvetid. Greit nok. Den bittelille scenen som gjemmer seg bak det røde sceneteppet i fløyel gir en trang, men passende ramme for det lille stykket.
Detaljene i scenebildet leder tankene hen på en urban, ung hipsterfamilie – noe á la gjennomsnittspublikummet på Dramatikkens Hus. Med artige musikkvalg som Cant’t take my eyes of you og St. Louis blues march viser regissør Pernille Skaansaar seg som nokså hipp selv.
Når vi husker store deler av manuset, er det ikke fordi stykket har satt et uutslettlig merke i vår sjel, men fordi vi har måttet høre de samme replikkene igjen og igjen. Dette er ikke bra bare fordi Brattberg er en kul fyr, dessverre.
Den forstyrrelsen som ligger i teksten er vanskelig å overføre på oss. Den absurde humoren vil ha oss til å smile skjevt, men den vil også ha hjertene våre til å banke urolig. Repetisjonene minner om barnebøker. Barn liker repetisjoner – de lærer seg yndlingsbøkene sine utenat, og når de blir lest for, skal ikke et eneste ord avvike fra den skrevne teksten. Det er fascinerende å observere, og samtidig vet vi at det er slik barn lærer.
Imidlertid mangler Brattberg renheten i barnets repetisjon. Til å matche denne blir det dystre og suspekte voksenaspektet i teksten for forstyrrende. Manuset er ment å være morsomt. Replikkene er riktignok sjarmerende og snåle, men når de repeteres om og om igjen, avsløres ingen dypere lag – det blir i grunn nokså meningsløst og kjedelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar