The Living Theatre har hatt og har enorm innflytelse på det ikke-institusjonelle teatret. De har jobbet i så å si alle europeiske land, men aldri har noen invitert dem til Norge, før Grusomhetens Teater kom på banen. Det ble to intense dager med grunnleggeren Judith Malina, en levende legende.
Denne uka hadde Oslo besøk av en levende teaterlegende. Judith Malina var med på å starte avantgarde-ensemblet The Living Theatre i 1947. 64 år senere arrangerer hun en workshop for skuespillere i Oslo i regi av Grusomhetens Teater. I mellomtida har Malina sammen med The Living Theatre skapt historie langt ut over
New Yorks bygrenser.
På 50-tallet var The Living Theatre omgangsvenner med beat-generasjonens store stjerner som Jack Kerouac og Allen Ginsberg. Jim Morrison fulgte turneene deres og lot seg inspirere av deres scenespråk. Svarte jazzmusikere som ikke fikk mulighet til å opptre ble tatt inn hos the Living. Alle de som ikke hadde plass i den borgelige kulturen var velkomne her. På sine reiser, for eksempel til militærdiktaturets Brasil, besøkte de fattige og undertrykte grupper, og lot seg også fengsle sammen med dem. For the Living skulle ikke teater bare underholde; det skulle være et instrument for endring. Slik jobber de fortsatt. Etter desennier er den politiske kampen for en bedre verden ikke mindre, men mer sentral.
Utstøtt og anerkjent
- Det viktigste er å finne ut hva du vil med teater. Hva er det du vil si? Spør Malina konsentrert. Stemmen hennes er klar og skarp. - Det er ingen vits i å spille teater om du ikke vil noe med det, sier hun. Hun er ikke noe av det du ser for deg når du ser en 86-åring. Kroppen er riktignok knøttliten og sammensunken. Men det lange, svart håret henger fritt og skinnende. De smale, små hendene hennes minner om fugleklør, men neglene er lakket røde. Før du får sukk for deg, har hun satt sitt skarpe øye i deg. Språket hennes er usedvanlig presist. Hun vet hvor hun vil. Hun har holdt på med dette i 65 år.
- Du må snakke høyt til meg; jeg er nesten døv. Og så hoster jeg sånn. Jeg har kronisk emfysem. Jeg kommer ikke til å dø, altså; det bare høres jævlig ut. Bær over.
Sammen med sin store kjærlighet Julian Beck bygde Judith Malina opp The Living Theatre til å bli en gruppe med stor innflytelse, en gruppe som fikk betydning for moderne dramapedagogikk og videreutviklingen av politisk teater. Forestillingene som på 60-tallet ble ansett som så ravende gale at de knapt kunne kalles teater, er i dag anerkjente improvisasjons- og gruppedynamiske teknikker.
Meningsbærende teater
- Teater må være motivert av en idé, mener Malina. Den ideologiske ideen hun selv fronter er en pasifistisk anarkisme som har bidratt til enda større konflikter og steilere fronter enn The Living Theatre kunne bedt om. Malina vil forandre verden, hun vil få slutt på all straff, alle fengsler, alt politi og alt rettsvesen. Den pasifistiske anarkismen trekker på tenkere som Henry Thoreau, Mohandas Gandhi og Leo Tolstoj. De avviser alle autoritære tvangsmidler. Tross sin fredelige protest og sin dramabaserte aktivisme har hun vært fengslet i hele tolv land.
- Dette er min ideologi, sier Malina til skuespillerne. - Dere har sikkert deres egen. Poenget er å formulere en sannhet, et budskap som du vil formidle til publikum og til verden. Hva er din sannhet? Den kan være politisk, den kan være poetisk, eller kunstnerisk. Du må forfølge den som en forpliktelse, og derfor må den være sann for deg. Teater må være noe mer enn karisma, sier Malina energisk. – Hvis ikke blir det bare et rop om å ”se på meg, er jeg ikke vakker og flink”, fortsetter hun. - I The Living Theatre ønsker vi noe mer enn å bli beundret. Vi vil forandre verden.
Kampen konkretiseres i drama. Malina er en disippel av teatermannen Edwin Piscator. Piscator jobbet mye med Bertolt Brecht, og var med på å utvikle Det episke teater. Han var kommunist, og så på teatret som en kanal for politisk arbeid snarere enn et sted for følelsesmessig manipulering eller kunst for skjønnhetens skyld.
Workshop i Oslo
The Living Theatre lager fysisk og eksperimentelt teater, basert på kollektive, improviserende prosesser. Gjennom klassiske øvelser med lyd og bevegelse, spontan improvisasjon og kollektiv tekstutvikling blir forestillingene til. I løpet av to dager produserer amerikanske The Living Theatre i samarbeid med 17 norske skuespillere forestillingen A day in the life of Oslo. Gjennom fysiske øvelser og diskusjoner hvor alle bidrar utarbeides fire temaer som blir forestillingens omdreiningspunkter.
- Hva er sakene som angår Oslo, spør Brad Burgess, en av flere kunstneriske ledere i The Living Theatre. Når workshopdeltakerne får komme med sine innspill, rettes fokus mot utfordringer, konflikter og urett i Norge. Skuespillerne synes enige om at Norge er et skinndemokrati, og de ser ut til å ville kreve makten tilbake. Temaer som ”Norge i krig”, ”kvinnens rolle i samfunnet” og ”galskapens vesen og behandling” utkrystalliserer seg, og får være med videre. The Living Theatre gir skuespillerne verktøykassa, men det er de selv som i smågrupper utvikler de ulike delene som blir til en helhetlig forestilling. Det er en lettelse og en glede å se noen lage teater om noe de brenner for – noen som leter etter mening i teatret.
Smerten konfrontert
Ikke overraskende foregår workshopen på Grusomhetens teater. Det er de som har invitert The Living Theatre, som aldri før har vært i Norge. – Tenk, Malina har jobbet i så å si alle europeiske land, men aldri før har noen invitert henne til Norge, forteller Janne Hoem oppglødd. Teatersjef og primus motor på Grusomhetens teater, Lars Øyno, presiserer at The Living Theatre følger en metode og en filosofi som ligger nært opp mot Grusomhetens teaters egen husgud, teaterteoretikeren Antonin Artaud. De fysiske øvelsene, fraværet av narrativ i forestillingene, oppmerksomheten mot å spille teater med absolutt hele kroppen, gjør at en ser slektskapet.
Teatret som verktøy for endring er en tanke som ligger nært opp mot Artaud. Malina mener Artaud snudde teatret på hodet, og brakte publikummeren ansikt til ansikt med den smertefulle virkeligheten vi holder skjult fordi vi ikke kan holde den ut i våre hverdagslige liv. - Artaud forklarer oss hvordan vi skal møte det som er vanskelig i teatret, bryte gjennom det og kanskje la det henge ved etter forestillingens slutt, sier Malina, som er opptatt av å utforske grensen for smerte: - Hvor langt kan du gå før du kommer til det punktet der verdenssmerten ikke lenger er til å bære? Spør hun, før hun påpeker at både Artaud og andre med ham ble gale fordi de tråkket over denne grensen.
Kollektivt teater
Forestillingene utvikles gjennom prosesser som kan vare i årevis. Her er rom for diskusjoner og for tekstutvikling. Hvert stykke får gjennom den lange prosessen en egen metodikk, egne virkemidler og en egen retning. – Hva vil vi egentlig si? Er spørsmålet som går igjen. – Hva er vår motivasjon? Hva vil vi oppnå? En slik bevissthet knyttet til budskap og motivasjon er fascinerende å møte etter en vinter hvor teatrets rolle i vårt norske samfunn stadig har blitt diskutert.
Teatret – med alle dets redskaper og former, fra opera og episk fortelling til gutturale urlyder og symbolmettet dans skal misbruk og konflikt begrenses, og verden forbedres. Publikum skal involveres, hentes inn og gjøres til del av forestillingene. - Mange av de vi jobber med har aldri spilt teater før, sier Brad Burgess. – Vi vil bryte ned forestillingen om at teater bare kan spilles av de få. Alle har det i seg, alle har talent. På den måten viser vi at folk ikke er maktesløse – de kan selv bli aktører og gjøre noe for å kjempe for det de tror på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar