Maken til musikal!

Jeg liker ikke musikaler. Jeg opplever at de bare vil underholde, og om de prøver på noe annet, synes jeg sjelden de får til det heller. Men denne Next to Normal, som har gått lenge på Det Norske Teatret, det er noe annet. Musikalformen er rett og slett helt riktig format å formidle historien i. Det er en musikal om psykisk sykdom, om en familie som
det har gått helt fullstendig i stå for.

Sjelden har Jon Bleiklie Devik gjort en bedre rolle – han får fram desperasjonen så vel som utholdenheten i den kjærlige, men utslitte familiefaren. Charlotte Frogner har blitt en utstudert, hard og forsmådd tenåringsdatter, mens den enestående Frank Kjosås som alltid gir alt han har av stemme, energi og rytme. Den lille mannen trekker til seg oppmerksomhet hvert sekund han er på scenen. Men her må han slåss med en storslagen Heidi Gjermundsen Broch. Hun spiller med enorm utstråling, troverdig og nyansert den manisk depressive mora.

Den digre scenografien utnyttes på beste vis, og lyssettingen bygger opp under en scene som suger en inn i det store, hvite, arkitekttegnede hjemmet.

Brian Yorkeys sanger og historie kommer fra Broadway, men er flott oversatt; og fortvilelse, håp og sårbarhet strømmer fram mot oss. Vi får dessuten med oss nesten hvert eneste ord, noe som er godt gjort. Orkestret er finstemt, samstemt og svært tilstedeværende der de henger over scenen i en slags loftsetasje.

Musikalformen, med de lange, energiske sangene, glimrende framført av knallsterke skuespillere, gir rom for bearbeidelse av egne minner og følelser. Og det at forestillingen er så populær, tyder sterkt på at de aller fleste har psykisk sykdom i sin nærhet, eller at de fleste bærer med seg sorg og tap. Det er noe vi vet, men det ble for meg tydelig på en så fin måte i kveld. Det var som om vi i publikum var sammen i ønsket om å minnes våre, samt å være der for de som trenger det.