Frydefull pine fra Nielsen

Entropi er en strålende opptur, fra den seige gjørma der gruppeterapien fungerer nogenlunde greit; til hele dynamikken går fullstendig av sporet og åt skogen, helvetes hunder er løse, det gale vanvidd herjer og futten til slutt går ut av forestillingen med et smell.

Christopher Nielsen har revet av seg et manus nesten på høyde med det legendariske Verdiløse Menn, en tekst som syder og renner over av de vidunderlige vendinger og gullkorn. Anders T. Andersen følger opp  med glimrende personregi, og ensemblet spiller helt på høyden tross et usikkert publikum.

Skranglete forsamling

Skuespillerne er usedvanlig opplagte, og spiller med fynd og klem. Olec Ertvaag gjør den beste rollen jeg har sett ham i, en usedvanlig vellykket katolsk, suicidal krystallraver med
ticks, neglebiting  og perfekte fakter rundt de villeste homoerotiske drømmer. Anders Mordal er en gjenstridig, stinkende, vittige, og på mange måter klassiske heroinist som vil sette verdensrekord i overdoser. Marte Engebretsen er et skaikledt, voldelig og kleptomant, rohypnolalkoholisert incestoffer. Sammen utgjør de gruppa som den prektige, milde, men helt tantesofietendensfrie terapeuten Liv (Marte M. Solum) skal beherske og behandle når kaoselementet Sir Christian (Fridtjof Såheim) trår inn i deres rekker. 

Såheim spiller en forfyllet og kokainødelagt, ekkelsjarmerende superkarikert erketype på Nationaltheatrets eget kjernepublikum, som syrlig og nedlatende spidder de andre med sin spisse tunge, sitt halstørkle og sine nypussede sko. Han er overbevist over at opplegget bak terapien – Bobby Boyles teori basert på Dumbo og hans magiske fjær – er noe vås. Han tror derimot på den entropiske kraften i gruppa – kaosteorien som fastslår at alt kommer til å skli ut og fra hverandre og gå i dass. Han får rett, men før den tid kan publikum juble, skråle, hvine og holde hendene foran øynene i skam og frydefull pine.

Heidundrenede harselas

Stykket er en herlig harselas med hvordan vi behandler våre rusmisbrukere. Den retter pekefingeren mot oss, men hvisker også om at enkelte faktisk velger å forherlige undergangen. Med stykket sier Christopher Nielsen at det ikke er noen lettvint vei ut og opp, og at velment terapi kan veltes ved det minste puff. Gruppemedlemmene prøver å vise terapeuten sin beste side, og vil ikke såre henne, for hun vil dem jo så vel. Inn i salaten tramper den elokvente besserwisseren Sir Christian, og skuta tar en ny kurs.  

Alle forventninger innfridd

Ettersom jeg leste manuset i høst mens jeg jobbet på teatret, hadde det boblet i magen foran denne kvelden, men siden jeg ikke har for vane å lese anmeldelser før jeg har skrevet min egen, var jeg litt bekymret for at potensialet i den fantastiske teksten ikke skulle bli realisert. Det ble det. Til fulle. Men til min overraskelse var ikke salen fylt av punk og raddis – tvert i mot var det et publikum som på en hvilken som helst annen Nationalforestilling som benket seg i Malersalens lille amfi. De satt stumme som østers gjennom hele første akt, mens jeg var hun kjipe som lo og lo og lo og måtte stappe hele skjerfet inn i kjeften mens tårene spratt og jeg ventet utålmodig på at de andre skulle tø opp. Det gjorde de heldigvis. Etter hvert var det mulig å slippe de virkelig skrålende lattersalvene løs uten at det plaget noen – heldigvis. Hadde ikke starten vært litt treg, hadde jeg antageligvis ledd meg i hjel.

På scenen: 

Ole Christoffer Ertvaag

Anders Mordal

Marte Engebrigtsen

Marte Magnusdotter Solem

Fridtjof Såheim

Regi                             Anders T. Andersen

Scenografi                  Erlend Birkeland

Kostymedesign         Cathrine Engehagen Bråthen

Lysdesign                   Erik Spets Sandvik

Masker                         Hege Ramstad

Dramaturg                  Hege Randi Tørressen