Melankolien og sødmen fra Caprinos film er byttet ut med burlesk glupskhet og dyrisk vellyst
 |
Foto: Markus Li Stensrud |
”En vakker reve-enke bodde langt inne i skogen med hushjelpen sin, katten Korse. En tid etter at mannen hennes døde, tok det til å komme friere til henne.” Slik starter folkeeventyret om Reve-enka, som forestillingen Lykkelig til mine dagers ende løst baserer seg på. Det vil si – karakterene er de samme, og Reve-enka er i Ine Wilmanns skikkelse like smellvakker som tispa i Ivo Caprinos sjarmerende dukkefilm fra 1962. Men der Caprino nøyer seg med et underholdende skjemteeventyr, utforsker den friske og ferske dramatikeren Sara Li Stensrud fortellingens erotiske potensial.
Samlet uttrykk
Undertittelen lyder: et orgastisk lærestykke fra den markedslibidøse skogen. Tross disse høytflygende og overdrevent elokvente vendingene er ikke heldigvis ikke stykket særlig pretensiøst. Willmanns solospill framstår så samlet i uttrykket at det ved å bombardere oss med assosiativ tekst og desperat lyst makter å si noe om kjønnsroller i folkeeventyr, makt mellom kvinner, filosofien bak The Secret, så vel som skjønnhetstyranniet.
...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar