1. plass: Baby Universe: A Puppet Odyssey
med Wakka Wakka (N/US) på Trikkestallen/Oslo Nye teater.
Vidunderlig, mørkt babyunivers
med Wakka Wakka (N/US) på Trikkestallen/Oslo Nye teater.
Vidunderlig, mørkt babyunivers
Kjærligheten mellom mor og barn står sentralt, og offeret det er å gi opp seg selv for å redde andre blir troverdig i møte med undergangen. Jeg sitter ytterst på stolen og hopper som en liten unge gjennom hele forestillingen. Den dystre
spenningen balanseres perfekt mot det myke menneskelige. Baby Universe: a puppet odyssey bringer fram den barnlige begeistring og entusiasmen som gjør at det seriøst bobler i magen. Jeg er euforisk i flere timer etterpå.
spenningen balanseres perfekt mot det myke menneskelige. Baby Universe: a puppet odyssey bringer fram den barnlige begeistring og entusiasmen som gjør at det seriøst bobler i magen. Jeg er euforisk i flere timer etterpå.
2.plass:Jeg var Fritz Moen. Riksteatret/Teater Manu.
Fritz Moen var ingen engel. Men han var ingen drapsmann heller. Riksteatret/Teater Manu har lagd en nyansert forestilling som med mange blikk søker å forstå den funksjonshemmede mannen som ble offer for dobbelt justismord, og som satt over 18 år i fengsel. Det at Riksteatret/Teater Manu har turt å ikke skildre Moen udelt positivt og sympatisk, styrker denne modige, direkte, humoristiske forestillingen som gjorde sterkt inntrykk på meg.
– Anmeldte ikke. Se f.eks denne fra Karen Frøsland Nystøyl.
Fritz Moen var ingen engel. Men han var ingen drapsmann heller. Riksteatret/Teater Manu har lagd en nyansert forestilling som med mange blikk søker å forstå den funksjonshemmede mannen som ble offer for dobbelt justismord, og som satt over 18 år i fengsel. Det at Riksteatret/Teater Manu har turt å ikke skildre Moen udelt positivt og sympatisk, styrker denne modige, direkte, humoristiske forestillingen som gjorde sterkt inntrykk på meg.
– Anmeldte ikke. Se f.eks denne fra Karen Frøsland Nystøyl.
Eventyrlig frelse
Når svenske Västanå teater setter opp Selma Lagerlöfs storeslagne roman Gösta Berlings Saga for tredje gang på tjue år, er det ikke for ofte. Regissør Leif Stinnerboms klare og samlede scenespråk preges av en gyllen estetisk tone. Han greier å alltid ha øynene på ballen, og får oss lett til å se forbi mulige svakheter: helheten står som en påle. Stinnerbom har funnet balansepunktet mellom tekst, musikk og kropp, på en slik måte at Gösta Berlings saga gir eventyrlig frelse gjennom teatret. Det svaler tanken, letter sjelen og lar kroppen fylles med brennende glede.
.jpg)
4.plass:Frøken Else
på Det Norske Teatret, Scene 3.
En ufattelig kraftprestasjon av Ingrid Bolsø Berdal. Berdal er så presis, graver så dypt i sjelen og undersøker offer og fortvilelse så tårene strømmer, og hjertet renner bort.
Anmeldte ikke. Se for eksempel denne fra Therese Bjørneboe/Aftenposten, eller denne fra Sigurd Ziegler/Morgenbladet.
5. plass: Gjøkeredet
på Det Norske Teatret, Scene 3.
En ufattelig kraftprestasjon av Ingrid Bolsø Berdal. Berdal er så presis, graver så dypt i sjelen og undersøker offer og fortvilelse så tårene strømmer, og hjertet renner bort.
Anmeldte ikke. Se for eksempel denne fra Therese Bjørneboe/Aftenposten, eller denne fra Sigurd Ziegler/Morgenbladet.
5. plass: Gjøkeredet
på KHiO av Teaterhøgskolens fjerdeklasse.
Fandenivoldsk revolusjonsvilje på Teaterhøgskolen.
Selv om jeg muligens overtolket littegrann, står KHiOs Gjøkeredet for meg som en av de beste teateroppelvelsene jeg hadde i fjor. Kamuflert bak en animert humørbombe er Gjøkeredet et frontalangrep på skuespillerstudentenes framtidige arbeidsgivere. Klassen vil vekke institusjonsteatrene fra galehusets zoombietilstand før de selv legges inn.
Selv om jeg muligens overtolket littegrann, står KHiOs Gjøkeredet for meg som en av de beste teateroppelvelsene jeg hadde i fjor. Kamuflert bak en animert humørbombe er Gjøkeredet et frontalangrep på skuespillerstudentenes framtidige arbeidsgivere. Klassen vil vekke institusjonsteatrene fra galehusets zoombietilstand før de selv legges inn.
Sjeldent godt om mus og menn.
Svette og snørr utover gulvet, brøl og hyl fyller rommet. Pieter Ampe og Guilherme Garrido gir en gedigen, fysisk opplevelse. Uten et eneste hjelpemiddel utover sine egne kropper framkaller de uendelige lattersalver, beveger til tårer og får publikum til å vri seg i smerte.
Svette og snørr utover gulvet, brøl og hyl fyller rommet. Pieter Ampe og Guilherme Garrido gir en gedigen, fysisk opplevelse. Uten et eneste hjelpemiddel utover sine egne kropper framkaller de uendelige lattersalver, beveger til tårer og får publikum til å vri seg i smerte.
Sår hyllest til dansebandkulturen.
Tross denne forestillingens til tider patetiske uttrykk, er det en dyp pasjon som skildres – og dét med alvor og respekt. I den skjevstilte kjønnsrepresentasjonen fordyper vi oss i en helhetlig, cheesy estetikk som i denne danseforestillingen forskjønnes framfor å fornærmes. Koreografien og uttrykket balanserer konstant på en fin grense som alltid risikerer å tippe over i den ondskapsfulle karikaturen, men som aldri gjør det. Rosa löften bidrar til å gjøre danseband stuerent. Gjennom en vakker, mild og intens liten time skjønner vi det nå, også vi som ikke har hatt for vane å følge Danseband-Svisj på NRK2 på jevnlig basis. Vi ser hele kulturen med nye øyne. Blå, blå ögon.
Tross denne forestillingens til tider patetiske uttrykk, er det en dyp pasjon som skildres – og dét med alvor og respekt. I den skjevstilte kjønnsrepresentasjonen fordyper vi oss i en helhetlig, cheesy estetikk som i denne danseforestillingen forskjønnes framfor å fornærmes. Koreografien og uttrykket balanserer konstant på en fin grense som alltid risikerer å tippe over i den ondskapsfulle karikaturen, men som aldri gjør det. Rosa löften bidrar til å gjøre danseband stuerent. Gjennom en vakker, mild og intens liten time skjønner vi det nå, også vi som ikke har hatt for vane å følge Danseband-Svisj på NRK2 på jevnlig basis. Vi ser hele kulturen med nye øyne. Blå, blå ögon.
En vidunderlig, grønn skatt.
Med en klar tanke, en forlokkende, snirklete scenografi, energiske skuespillere og et fantastisk tre, griper Claire de Wangen tak i oss med sin grønne magi, og trekker oss inn i en verden der vi plutselig ikke kan la være å bry oss om trær. Den er beregnet på barn, men Osperheimkomplekset kan fint nytes av voksne. Det er høytidelig, men aldri pretensiøst. Komplisert, men humoristisk. Alvoret bak det underfundige uttrykket kjenner vi på idet vi legger hånda på trestammen og kjenner pulsen til treet.
Med en klar tanke, en forlokkende, snirklete scenografi, energiske skuespillere og et fantastisk tre, griper Claire de Wangen tak i oss med sin grønne magi, og trekker oss inn i en verden der vi plutselig ikke kan la være å bry oss om trær. Den er beregnet på barn, men Osperheimkomplekset kan fint nytes av voksne. Det er høytidelig, men aldri pretensiøst. Komplisert, men humoristisk. Alvoret bak det underfundige uttrykket kjenner vi på idet vi legger hånda på trestammen og kjenner pulsen til treet.
Vårt felles ansvar.
Asklepios Hane imponerer med en elegant, humoristisk og sterk forestilling om ansvar, skyld og straff. ”Du er Knut” handler om ondskapen, godheten og feigheten som bor i oss alle.
Asklepios Hane imponerer med en elegant, humoristisk og sterk forestilling om ansvar, skyld og straff. ”Du er Knut” handler om ondskapen, godheten og feigheten som bor i oss alle.
Babelsk lykke.
Babel er så fantasifull, så overveldende og så rørende at jeg glatt kan si at det er den beste danseforestillingen jeg noen gang har sett. Teknikken er suveren, presisjonen så god at en nesten ikke tror det er kjøtt og blod som fosser rundt der nede på scenen.Aldri har jeg hatt tårer i øynene, hylt av glede, vridd meg i latterskyll og holdt meg fast idet jeg løftes av de rektangulære stålkonstruksjonene som utgjør scenografien. Jeg har flere ganger sagt at jeg ikke skjønner meg på dans. Bekjentskapet med Cherkaoui har endret dette – nå skjønner jeg det.
Babel er så fantasifull, så overveldende og så rørende at jeg glatt kan si at det er den beste danseforestillingen jeg noen gang har sett. Teknikken er suveren, presisjonen så god at en nesten ikke tror det er kjøtt og blod som fosser rundt der nede på scenen.Aldri har jeg hatt tårer i øynene, hylt av glede, vridd meg i latterskyll og holdt meg fast idet jeg løftes av de rektangulære stålkonstruksjonene som utgjør scenografien. Jeg har flere ganger sagt at jeg ikke skjønner meg på dans. Bekjentskapet med Cherkaoui har endret dette – nå skjønner jeg det.
Topp10 domineres interessant nok ikke av ett eller to teatre, men viser at en hel haug med scener viser helstøpt og riktig bra teater.
Blant mine favoritter finnes både dukketeater, døveteater og dans. Skulle jeg hatt med en musikal ville det være Rockeulven eller Next to Normal, skulle jeg hatt med en ren komedie ville det vært Kondolerer. Jeg holdt selvsagt fingrene av anmelderfatet mens jeg jobbet på National, og dermed har jeg ikke skrevet noe om det som har pågått der høsten 2011. Verre er det at to av de beste forestillingene jeg så har gått uanmeldte. Skuffa over meg selv, men noen ganger blir jeg bare komplett overvelda, og når jeg da ikke er på jobb, hender det jeg glipper. Har prøvd å finne anmeldelser som ligger forholdsvis nært opp til det jeg opplevde.
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar