- Anmeldelse på trykk på Scenekunst.no -
Ambassadøren med Turnéteatret, Hamar
Med et manus proppende fullt av humor og selvironi, men også vrede og alvorlig ambivalens, fanger de oss, og holder oss i ave gjennom hele stykket, trass i det enkle, udramatiske uttrykket.
I 2009 ble skuespiller og teaterlærer Anders Kippersund overbevist av en av sine teaterelever om å bli med i en sitt-ned-aksjon i forbindelse med utbyggingen av firefelts E6 gjennom Stange kommune. Sammen med Natur & Ungdom dro han ut for å demonstrere, en opplevelse som endte i skuffelse og en følelse av å være litt teit. Turnéteatret, en bastion i Hamars teaterliv, presenterer historien om hvordan det hele gikk til.
Turnéteatret består av de fire søsknene Kippersund, Anders, Jonas, Inga og Peter. De har i mange år drevet sin egen gruppe, ved siden av at de underviser og driver barne- og ungdomsteatergrupper. I år etter år har Kippersundende kjempet for å få penger fra Norsk Kulturråd til å realisere sine oppsetninger av klassikere som Shakespeare og Wergeland. De søker igjen og igjen, og får avslag på avslag. Det er faktisk ti år siden sist de fikk støtte av Kulturrådet.
Etter denne rekken av nederlag, bestemmer Jonas seg for å nedverdige seg til å skrive en søknad i tråd med det Turnéteateret tror er Kulturrådets formel, formelen som utløser penger til en forestilling. Ideen er å lage teater av Anders’ demo-opplevelse, et selvbiografisk doku-teater der skuespillerne brukes sine egne historier fra sitt nære lokalemiljø i beste Knausgård-stil. Søknaden går inn, og pengene kommer. Anders er rasende, og setter seg på bakbeina: dette vil han ikke være med på. Likevel skriver han manuset, hvor han forteller om sine opplevelser. Manuset blir så overgitt gruppa, som sammen utbedrer det og smører litt ekstra tjukt på, til stor glede for publikum.
Siden Anders ikke vil være med, sitter han passiv og lett irritert ved bordet, midt på scenen. Men Inga og Jonas tar hendene hans, og spiller gjennom å kontrollere Anders’ kropp ut historien hans. Dette grepet er latterframkallende og fint, og gjenstridigheten til Anders overfor Kulturrådet blir godt illustrert. Ikke minst fordi han gjennom hele forestillingen sniker inn stadige, velplasserte Shakespeare-sitater, som snedig viser hvordan Shakespeares verker har et innhold som egner seg til å kommentere saker som er aktuelle i vår tid. Slik får han sendt et stikk til det ubøyelige Kulturrådet, som ikke vil støtte hans hjertesaker; den klassiske klassikeren.
Anders er noe så sjeldent som en kjempevoksen som tar miljøet på alvor. Da Klimameldingen kom i 2007, i den perioden da miljøengasjementet var på topp og alle snakket om klima, trodde Anders at noe virkelig var i ferd med å skje. Han trodde at folk flest ville ta innover seg at en må ofre noe for miljøet, og han trodde på en reversering av planene om firefelts E6 til fordel for dobbeltspor for jernbanen. Da det likevel ble veiutbygging, kom Anders fram til at han ikke hadde noen andre argumenter mot å bli med på demonstrasjon enn at han var nettopp kjempevoksen.
Lene Liebe som motspiller til Anders i stykket er vittig gjennomført. I stadige småscener får vi se hva som foregår ”inni Anders’ hode”. Anders sitter like fast på stolen sin bak skrivebordet, men foran ham stilles en gullramme med røde fløyelsgardiner som trekkes til side når vi går inn i Anders’ hode. Et dukketeater får slippe til, der den tykke, blonde baby-dukken med strittende hår og stirrende øyne framstiller Anders, og en mørk Barbie-dukke representerer den skjønne Lene Liebe. Her inne i Anders’ hode får vi se all hans usikkerhet, og her spilles ut den umulige kjærlighetshistorien med frøken Liebe.
Tidligere NU-general Bård Lahn er her som publikummer, men kommer med et innlegg som han fint knytter opp mot forestillingens kjernespørsmål. Sivil ulydighet med sin fastlenking i anleggsmaskiner er en fast iscenesettelse med en bestemt regi, mener han. Det er en forestilling der alle har klare roller, og hvor alle vet hva som skal skje. Hvor alle også vet at avgjørelsen er tatt for lenge siden, og at det dermed i grunn er meningsløst å tro at man kan skape en forskjell. Men at sivil ulydighet likevel er en viktig markering som setter fingeren på at det finnes motstand, at det finnes ankepunkter i utbyggingen.
At det ikke nytter, provoserer Anders kraftig. Han er den utholdende idealist, den evig kjempende kulturarbeider, som gir så mye av seg selv, og som gjennom sitt arbeid nok har løftet og inspirert mang en Hamar-ungdom. Samtidig som det er tydelig at miljøengasjementet er ektefølt, og at forestillingen derfor er et berettiget uttrykk for oppriktig kampvilje, lurer hele tiden Kulturråds-spøkelset i bakgrunnen.
Når de er så tilfredse, blir det malplassert og uforståelig at de er så sure på Kulturrådet. Sinnet er flettet inn i forestillingen på en morsom, men ikke smidig måte. Det hele blir litt umotivert, og ender opp med å være forvirrende. Støtten fra Kulturrådet gir dem også presseoppslag; både Klassekampen og Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift dekker forestillingen, i tillegg til Scenekunst og lokale aviser. Det er forståelig at de gjerne ville fått denne dekningen også ”til vanlig”, men med to budskap, to tråder, blir forestillingen litt i overkant oppstykket. Dette er forsøkt demmet opp for ved å gi stykket en klassisk gresk oppbygning, med klare inndelinger i akter som hver har sin dramaturgiske funksjon. Dette pedagogiske grepet gir rammer for et litt rotet uttrykk, men hindrer ikke at det blir sprikende.
Ambivalensen Turneteatret står oppi et tydelig, men gjennomsyrer ikke stykket i den grad at vi virkelig skjønner hvorfor de ikke ville ha penger til å lage Ambassadøren. De mener åpenbart at saken er verdt å lage teater av. Det holder vi med dem i.
Ambassadøren med Turnéteatret, Hamar
Med et manus proppende fullt av humor og selvironi, men også vrede og alvorlig ambivalens, fanger de oss, og holder oss i ave gjennom hele stykket, trass i det enkle, udramatiske uttrykket.
Turnéteatret består av de fire søsknene Kippersund, Anders, Jonas, Inga og Peter. De har i mange år drevet sin egen gruppe, ved siden av at de underviser og driver barne- og ungdomsteatergrupper. I år etter år har Kippersundende kjempet for å få penger fra Norsk Kulturråd til å realisere sine oppsetninger av klassikere som Shakespeare og Wergeland. De søker igjen og igjen, og får avslag på avslag. Det er faktisk ti år siden sist de fikk støtte av Kulturrådet.
Etter denne rekken av nederlag, bestemmer Jonas seg for å nedverdige seg til å skrive en søknad i tråd med det Turnéteateret tror er Kulturrådets formel, formelen som utløser penger til en forestilling. Ideen er å lage teater av Anders’ demo-opplevelse, et selvbiografisk doku-teater der skuespillerne brukes sine egne historier fra sitt nære lokalemiljø i beste Knausgård-stil. Søknaden går inn, og pengene kommer. Anders er rasende, og setter seg på bakbeina: dette vil han ikke være med på. Likevel skriver han manuset, hvor han forteller om sine opplevelser. Manuset blir så overgitt gruppa, som sammen utbedrer det og smører litt ekstra tjukt på, til stor glede for publikum.
En klassisk inngang
Forestillingen starter med at Inga, Anders og Jonas i kor forklarer bakgrunnen for stykket. Det er det klassiske greske talekoret som presenterer konteksten, og setter oss i rett stemning. Med ekstrem diksjon og stadige utbrudd med knyttnever som smeller i bordet, Karius & Baktus-fakter når de rasende mottar pengene fra Norsk Kulturråd. Anders overtar, og slår bestemt fast at han ikke vil være med. De andre tre søsknene, nå med Peter på gitar, stiller seg opp og synger en vise i beste 70-tallsstil, om hvordan de likevel vil lure Anders til å bli med. De presenterer ham som stykkets tykkfalne, aldrende protagonist; den motvillige stjerne.Siden Anders ikke vil være med, sitter han passiv og lett irritert ved bordet, midt på scenen. Men Inga og Jonas tar hendene hans, og spiller gjennom å kontrollere Anders’ kropp ut historien hans. Dette grepet er latterframkallende og fint, og gjenstridigheten til Anders overfor Kulturrådet blir godt illustrert. Ikke minst fordi han gjennom hele forestillingen sniker inn stadige, velplasserte Shakespeare-sitater, som snedig viser hvordan Shakespeares verker har et innhold som egner seg til å kommentere saker som er aktuelle i vår tid. Slik får han sendt et stikk til det ubøyelige Kulturrådet, som ikke vil støtte hans hjertesaker; den klassiske klassikeren.
Skuffet aksjonist
I E6-aksjonen opplever Anders at demonstrasjonen verken leder noe sted eller gir ham noe mer. Han er skuffet over at innsatsen kun gir ham et stempel som bygdeoriginal, og at det ikke er helt comme il faut at middelaldrende menn blir med på lenkeaksjon. Politifolkene vet hvem han er, og rister oppgitt på hodet med et overbærende smil. Når de ikke greier å løfte den 130 kr tunge mannen fra gravemaskinen og bort til politibilen, ber de ham like godt om å bli med selv. NU’erne kjenner rutinene, og nikker oppmuntrende. Mer drama enn som så er det ikke. Alle er greie og blide, fra ordensmakta til dommerne som gir ham bot. Det er ingen i rettssalen, og hans flammende tale faller for fraværende ører.Anders er noe så sjeldent som en kjempevoksen som tar miljøet på alvor. Da Klimameldingen kom i 2007, i den perioden da miljøengasjementet var på topp og alle snakket om klima, trodde Anders at noe virkelig var i ferd med å skje. Han trodde at folk flest ville ta innover seg at en må ofre noe for miljøet, og han trodde på en reversering av planene om firefelts E6 til fordel for dobbeltspor for jernbanen. Da det likevel ble veiutbygging, kom Anders fram til at han ikke hadde noen andre argumenter mot å bli med på demonstrasjon enn at han var nettopp kjempevoksen.
Den skjønne Lene Liebe
Søsknene hans påpeker at Anders dessuten har en revolusjonsromantisk forestilling om å ville imponere sine venner i Natur og Ungdom, hans tidligere teaterelever, senere toppledere i NU, Ingeborg Gjærum, Bård Lahn og ikke minst Lene Liebe. Det var Lene Liebe som kontaktet han angående demonstrasjonen, og i stykket vies hun en helt spesiell plass, da de rampete søsknene til Anders har gjort henne til gjenstand for hans beundring. De driver ap med at han muligens er en smule betatt av den unge, flotte brunetten.Lene Liebe som motspiller til Anders i stykket er vittig gjennomført. I stadige småscener får vi se hva som foregår ”inni Anders’ hode”. Anders sitter like fast på stolen sin bak skrivebordet, men foran ham stilles en gullramme med røde fløyelsgardiner som trekkes til side når vi går inn i Anders’ hode. Et dukketeater får slippe til, der den tykke, blonde baby-dukken med strittende hår og stirrende øyne framstiller Anders, og en mørk Barbie-dukke representerer den skjønne Lene Liebe. Her inne i Anders’ hode får vi se all hans usikkerhet, og her spilles ut den umulige kjærlighetshistorien med frøken Liebe.
De unge røde, og de gamle blå
Denne artigheten gir stykket en dimensjon som i noen grad peker på underliggende motivasjon for engasjement, altså ønsket om å imponere og å være en av gjengen i NU, men også vanskeligheten i å være middelaldrende aktivist. Spørsmålet om hvorfor det bare er unge som er aktivister reises, og besvares i en diskusjon mellom sal og scene etter forestillingen. Når en blir eldre resignerer man. Man skjønner etter hvert at man ikke kommer noen vei uansett, at det ikke nytter.Tidligere NU-general Bård Lahn er her som publikummer, men kommer med et innlegg som han fint knytter opp mot forestillingens kjernespørsmål. Sivil ulydighet med sin fastlenking i anleggsmaskiner er en fast iscenesettelse med en bestemt regi, mener han. Det er en forestilling der alle har klare roller, og hvor alle vet hva som skal skje. Hvor alle også vet at avgjørelsen er tatt for lenge siden, og at det dermed i grunn er meningsløst å tro at man kan skape en forskjell. Men at sivil ulydighet likevel er en viktig markering som setter fingeren på at det finnes motstand, at det finnes ankepunkter i utbyggingen.
Ujålete, festlig og alvorlig
Turnéneteateret har en stil som kanskje best kan karakteriseres som nedpå; her har en virkelig beina på bakken. Rett fram og totalt blottet for det fikse og det chic’e. Med dette oppnår de en nærhet til publikum, der de snakker seg i gang, inkluderer oss og venter på oss. Med et manus proppende fullt av humor og selvironi, men også vrede og alvorlig ambivalens, fanger de oss, og holder oss i ave gjennom hele stykket, trass i det enkle, udramatiske uttrykket. Vi skratter, klapper spontant, og er i et hele tatt engasjert med på Anders’ viderverdigheter.At det ikke nytter, provoserer Anders kraftig. Han er den utholdende idealist, den evig kjempende kulturarbeider, som gir så mye av seg selv, og som gjennom sitt arbeid nok har løftet og inspirert mang en Hamar-ungdom. Samtidig som det er tydelig at miljøengasjementet er ektefølt, og at forestillingen derfor er et berettiget uttrykk for oppriktig kampvilje, lurer hele tiden Kulturråds-spøkelset i bakgrunnen.
Budskap i to spor
Det er et problem for forestillingen at Turnéteatret er så hissige på Kulturrådet for at de har fått støtte til denne forestillingen. Grunnen er at de jo synes at budskapet og fortellingen i Ambassadøren er viktig. De synes faktisk selv at problemstillingen de har funnet er verdt å utforske, og elementet av lokal tilknytning bidrar bare positivt til å skape engasjement i Hamarregionen, noe Kippersundene selv også tydelig liker. Dermed får vi inntrykk av at gruppa egentlig er ganske fornøyde med at de har fått lov til å lage denne forestillinga.Når de er så tilfredse, blir det malplassert og uforståelig at de er så sure på Kulturrådet. Sinnet er flettet inn i forestillingen på en morsom, men ikke smidig måte. Det hele blir litt umotivert, og ender opp med å være forvirrende. Støtten fra Kulturrådet gir dem også presseoppslag; både Klassekampen og Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift dekker forestillingen, i tillegg til Scenekunst og lokale aviser. Det er forståelig at de gjerne ville fått denne dekningen også ”til vanlig”, men med to budskap, to tråder, blir forestillingen litt i overkant oppstykket. Dette er forsøkt demmet opp for ved å gi stykket en klassisk gresk oppbygning, med klare inndelinger i akter som hver har sin dramaturgiske funksjon. Dette pedagogiske grepet gir rammer for et litt rotet uttrykk, men hindrer ikke at det blir sprikende.
Ambivalensen Turneteatret står oppi et tydelig, men gjennomsyrer ikke stykket i den grad at vi virkelig skjønner hvorfor de ikke ville ha penger til å lage Ambassadøren. De mener åpenbart at saken er verdt å lage teater av. Det holder vi med dem i.
_________________________________________________________ Ambassadøren
På Hamar Teater med Turnékompaniet
Skuespillere: Anders, Inga-Live, Peter og Jonas Kippersund.
Regi: Phillip Stengele
Spilles hver kveld til og med fredag 4. februar
Til hver forestilling er det invitert en person som har vist offentlig engasjement i E-6/dobbeltsporsaken. Prosjektansvarlig Jonas Kippersund vil intervjue personen fra scenen. Deltageren skal ha sett forestillingen og intervjuet vil dreie seg om; dennes syn på forestillingen, Anders sin rolle, ung/middelaldrende problematikken og naturligvis E-6 utbyggingen kontra dobbeltsporet. Denne delen kan munne ut i uformell meningsutveksling mellom scene og sal.
På Hamar Teater med Turnékompaniet
Skuespillere: Anders, Inga-Live, Peter og Jonas Kippersund.
Regi: Phillip Stengele
Spilles hver kveld til og med fredag 4. februar
Til hver forestilling er det invitert en person som har vist offentlig engasjement i E-6/dobbeltsporsaken. Prosjektansvarlig Jonas Kippersund vil intervjue personen fra scenen. Deltageren skal ha sett forestillingen og intervjuet vil dreie seg om; dennes syn på forestillingen, Anders sin rolle, ung/middelaldrende problematikken og naturligvis E-6 utbyggingen kontra dobbeltsporet. Denne delen kan munne ut i uformell meningsutveksling mellom scene og sal.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar