Den fantastiske Gösta Berling

Gösta Berlings Saga. Foto: Västanå Teater

"Hur ska man finna en balans mellan det nödvändiga, nyttiga arbetet och lusten att ge sig hän åt de vilda, oansvariga, men härligt berikande festerna?"

Jeg har fått Gösta Berlings Saga av Selma Lagerlöf på lydbok. Den er så fantastisk at jeg brått gleder meg til bussreisene mine; de tette snødrivene er ingenting, alle de dresskledde Lysaker-menneskenes kroppslukter og dårlige ånde er ingenting; jeg lukker bare øynene og er på Ekeby.

Jeg så Gösta Berlings Saga på Västanå Teater i 2001 - det var noe av det første vi så etter at vi begynte på Romerike det året. Det står fortsatt for meg som en av mine aller største teateropplevelser. Det varte i fem timer, men tross harde trebenker fløy timene i den store, teaterlåven ikke langt fra Mårbacka, Lagerlöfs vakre hjem. Over en tre etasjer høy scene badet i varmt lys utspiller dramaet seg i konstant tretakts middelaldersk svensk folkemusikk, der også de fargerike kostymene og de glitrende skuespillerne løftet Lagerlöfs legender fram til oss. Vi var lamslåtte over denne prestasjonen, og ante ikke at denne Selma var så stor.

Den avsatte presten Gösta Berling blir kavaler i den stolte Majorinnen på Ekebys kavalerfløy. Gösta er den svakeste og den sterkeste blant menneskene, og selv om han ofte synes født til konge, er han så lett å friste, så svak, at man likevel må forakte ham. Sammen med de 11 andre kavalerene bader de i brennevin og storslagen mat, selv om fattigdommens klo aldri er langt fra å grafse tak i dem.

Gösta, som alle kvinner faller for bare han håner dem nok, er en feiret fester, og det er i langdansene, i blaffet fra peisbålene, med svetten silende fra panna, at jeg også faller for ham. Å leve for gleden er hans bud. Men hvordan kan man både være glad og være god på en gang?

Nå når jeg hører alt sammen om igjen, kommer opplevelsen tilbake. Fortellingen hennes er fantastisk - de presise, tørrvittige personkarakteristikkene hennes, de utmalende stemningsbeskrivelsene, hvordan hun maler opp landskapene for oss med bred pensel. Den yrende detaljrikdommen i dette värmlandske eventyret, som også hele tiden løfter blikket og ser ut over seg selv.

Og så går jeg inn på hjemmesiden til Västanå og oppdager med skrekkblandet fryd at sommerens forestilling - 10 år etter - er nettopp Gösta Berlings Saga. Å å å- what to do? La minne være minne, eller ta sjansen på å oppleve det hele på nytt. Kanskje enda bedre? Eller kan det blir en skuffelse? Jeg har i hvert fall utrolig lyst til å besøke teatret en gang til.