Uskyld: Kitch eller alvor

Anmeldelse av Uskyld
av Dea Loher på Nationaltheatrets Amfiscene. Regi: Victoria Meirik.


Med Uskyld settes for første gang den tyske dramatikeren Dea Loher opp i Norge. Lohers stykker kjennetegnes av tungsinn og alvor, eksistensielle og moralske dilemmaer samt absurd komikk.Uskyld gjør alt riktig, men ender likevel opp med å gi et livløst og veikt inntrykk. Som publikummer blir jeg  forvirret på grensen til det uinteresserte; er det kitsch eller alvor, dette her?

Foto: Sigurd Fandango

I et absurd univers av pappkasser og vakre farger trer en rekke skjønne karakterer fram, litt og litt, elleve i tallet. Vi blir kjent med dem i omganger, da vi stadig kommer tilbake til dem. Fru Harfåttnok (mimisk brilliant presentert av Liv Bernhoft Osa), som etter å ha mistet sitt eget barn tildeler seg selv det morbide oppdrag å spille at hun er mor til ulike voldtektsmenn, drapsmenn og andre kriminelle, fru Sukker,
(herlig spilt av Anne Marie Ottersen,) som er den kjederøykende eks-kommunisten som stadig må amputere deler av beinet sitt, og som ser ut til å forkrøple sin datter Rosa's ekteskap med Franz (Hermann Sabado), en tidligere legestudent som har funnet sitt kall og nå er så lykkelig som likvasker at han slutter å bry seg om Rosa (Marte Engebretsen). Alle prøver disse og alle de andre underlige skruene å gjøre godt, men det går konstant i dass. Den kanskje svakeste karakteren i Uskyld, er også den minst absurde, nemlig filosofen Ella. Snålt, når en vet at det er henne Dea Loher ligner mest på. Hun vil plutselig kaste alle systemer og fordype seg i fragmentet. Sakte slår hun med avisen ihjel sin stille mann, gullsmeden, som hele sitt liv har jobbet med fragmentet, smykket.


Hele den lange, smale scenen på Amfi er utnyttet, idet en glassvegg er satt opp fra den ene enden av scenen til den andre. De mange brune pappkartongene anvendes konstant, og gir et rastløst inntrykk av at ingenting her er endelig. Foran til høyre på scenen er en modell av et bybilde, med et vannspeil foran en motorvei. Bak veien hever høyhus seg - i den sammen pappkassefargen som går igjen overalt ellers. En liten gutt er en slags mini-inspisient, der han setter i gang forestillingen med sang, for så å styre showet bort ved modellbyen. Som kommentarer og illustrasjoner til forestillingen plasserer han papirdukker og busser i modellbyen. Disse blir så fanget opp av et kamera, og projiserer på glassveggen, slik at modellene får mer naturtro størrelse.



Språklig sliter jeg litt med Sverre Dahls oversettelse fra tysk. Når han oversetter Süßigkeit og Amokläufer til søtsak og amok-løper, blir språket stivere enn det burde være. Dette kommer formodentlig av at disse ordene ikke helt fungerer på norsk, mens de er veldig godt innarbeidet i tysk språk. Direkte oversettelser er ikke nødvendigvis det beste valget for å skape gjenkjennelse og tilhørighet hos publikum.

Det merkelige med denne forestillingen er at den gjør alt riktig, men etterlater likevel et usedvanlig svakt inntrykk. Temaet er godt - og godt timet. Manuset er herlig - om det enn preges veldig av sitt opprinnelige tyske språk, som hele tiden skinner igjennom. Skuespillerne er dyktige - de er som leire i regissør Victoria Meiriks hender, der de sniker langs vegger, fryser i øyeblikket. Svært elastiske minner de om utrykksfulle dukker i en dukkefilm. Fargene er fint avstemte; brunt, grått, elfenben, burgunder og fuchsialilla med knallrøde innslag. Absurditeten kommer naturlig - den kjennes riktig og vâr.


Uskyld er helt min smak – likevel faller den ikke i smak. Skulle gjerne sett en annen oppsetning av Uskyld for å undersøke om jeg likevel kunne fått sans for stykket. Nå blir det så riktig at det blir feil. Uten at jeg helt greier å sette fingeren på hvorfor. Forestillingen er tidvis morsom – men jeg blir forvirret på grensen til det uinteresserte; er det kitsch eller alvor, dette her? Ligger det poetisk ektefølthet under den sosialromantiske ulykken? Usikker.

Foto: Sigurd Fandango

Uskyld:

Regi: Victoria H. Meirik. Scenografi: Dagny Drage Kleiva. Kostymeder: Ane Aasheim. Lysdesign: Ingrid Tønder. Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt. Masker: Hege Ramstad. Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli.

Med Hermann Sabado, Marte Engebrigtsen, Anneke von der Lippe, Anne Marie Ottersen, Erland Bakker, Pia Tjelta, David Allen, Biniam Yhidego, Trond Brænne, Ulrikke Hansen Døvigen, Liv Bernhoft Osa, Timian Tøstie, Marcus Dawson