Danseren nært inn på livet

- Anmeldelse publisert i Klassekampen 28. mars 2011-

NO Project av Impure Company/Hooman Sharifi i Black Box Teaters Storsal

- Bli med meg, du, sier danserne til hver sin publikummer ute i foajeen. Danseren og koreografen Hooman Sharifi tar meg i hånda og smiler. Han står inntil meg, som en nær venn. Med dette knyttes konkret den kontrakten som alltid finnes mellom publikummer og utøver. Rommet vårt, mitt og min dansers, er lite, og laget av tunge, svarte scenetepper. På gulvet står en god, gammeldags overhead, et kjært minne i dette rushet av den nye opplevelsen å være danserens eneste publikummer. Sharifi legger en tekst, noen linjer om kjærlighetens galskap av kunstteoretikeren Roland Barthes, på overheaden, og setter i gang.

Hooman Sharifi himself. Foto: Torje Næss/Under Dusken

Intimt møte
Når danseren begynner å røre på seg, jobber den trinne, tette kroppen som et lite dyr på alle fire ned mot gulvet. Han leer seg sakte, men kommer likevel mot meg. Snart er det krøllete hodet hans mindre enn en meter unna.

Brattbergs variasjoner

- Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 28. mars 2011- 

MONSEMANN av Fredrik Brattberg på Dramatikkens hus

Fredrik Brattberg er en frisk dramatiker, men selv om stykkene hans er snedig og replikkene småvittige, er innholdet svevende og virker nokså meningstomt. 

Fredrik Brattberg er et åpenbart multitalent. Han skriver samtidsmusikk, spiller og synger. Spiller og spiller og synger og synger. Han driver sin egen musikkskole og underviser i drama ved en videregående skole. Han har også begynt å skrive dramatikk selv. Dramatikk. Stykkene hans handler om små gutter som kanskje eller kanskje ikke finnes, og psykotiske eller kanskje

Innbitt minne om familiens kjærlighet

Anmeldelse av "What a glorious day!"
med Grusomhetens Teater

Publisert på Scenekunst.no 21. mars 2011


Med forestillingen What a glorious day gir Grusomhetens Teaters oss en sterk fortelling om den undertrykte og marginalisertes erindring om familiens hengivne kjærlighet.

Når Lars Øyno sier at What a glorious day er laget i anledning kunstneren Bendik Riis’ (1911-1988) 100-årsdag, gir han oss en nøkkel til en forestilling som følger det anatomiske teaters tradisjon. Her er det kroppens bevegelse, og ikke teksten som står i fokus. Det finnes ingen opplagt forteller, og ingen hovedperson. Likevel oppleves forestillingen som en løs og umiddelbar tankerekke – skyll på skyll av noens minner og følelser vasker over

Anna i bur?

Fordi jeg er inne i en aktiv jobbsøkerperiode hender det at jeg googler meg selv. I dag skjønte jeg hvorfor ingen har ansatt meg enda. Med et slikt førstetreff blir jeg muligens oppfattet som litt vel,,, dyrisk? En litt primitiv ape? en plaprende papegøye? Eller en overdrevent snerrende ulv?

Nåja, ingen fare. Jeg er ingen av delene. Det er bare å ansette meg. Om jeg skulle være et dyr, ville jeg kanskje helst være en glad sebra med godt gemytt.

I farta -

Har egentlig ikke tid til å skrive en hel og ordentlig anmeldelse, men må bare i farta si at

Vi har så korte armar på Det Norske Teatret er kjempemorsomt og nydelig! Det er Olaug Nilsen som har skrevet manus av sin egen bok, om det utrolig gjenkjennelige i å møte Universitetsverdenen som bygdebarn. Hihihi, jeg og min medtitterske, trønderen Ingrid Aune, følte konstant av Nilsen nudget oss med alle bygdebarn i byen-referansene sine. Perfekt casting med de snåle og skjønne og nusselige Silje Storstein og Audun Sandem  i roller de virkelig kler.

Foto: Det norske teatret

Etter skuffelsen Innsirkling (som jeg anmelder i kommende nummer av Argument,) var det godt å få en boblende, klein og deilig forestilling på Scene 2 på Det norske. Det er første gang jeg har likt noe regissør Marit Moum Aune har gjort. Men så fikk jeg ikke med meg Få meg på, for faen, et annet Olaug Nilsen-stykke som ble satt opp på Det norske for et par år siden. 

Ellers er et annet morsomt stykke som best treffer et ungt publikum Endelig skjer det noe på Torshovteatret. Det var ikke helt like festlig som Herr Kolpert - som vi lo oss halvt i hjel av. Men det var snedig, og Thomas Seeberg Torjussen, han som lagde Fyr på peisen, funker kjempebra på teater også. Komilab-prosjektet på Torshov er forresten veldig på sin plass - det finnes jo nesten ikke morsomme komedier i denne byen. Takk og honnør til Komilab-gruppa som henter inn friskt og overraskende materiale. Blir spennende å se om de greier å følge opp suksessen i Komilab nr. 3.  Den skal regisseres av den heller trauste Kjetil Bang-Hansen.

Overspente kvinner og bortgjemte menn

Agder Teater satser på ny, lokal dramatikk og har gjestet Dramatikkens Hus i Oslo.

- Anmeldelse publisert på Scenekunst.no -

En satsing på nyskrevet, lokalt forankret dramatikk ligger til grunn når Agder Teater gjester Dramatikkens Hus i Oslo med to stykker skrevet av sørlandske forfattere. Line Baugstø, rutinert roman- og barnebokforfatter, og Trond Arntzen, utdannet manusforfattere med ymse skriverier og dramatiseringer på samvittigheten stiller med hvert sitt stykke blodfersk dramatikk, utviklet i samarbeid med teamet fra Agder Teater. Teatret har bedt om en enakter for tre skuespillere. Baugstø plasserer oss i Fyr på peisen på en iskald hytte på fjellet, der søstrene Ane og Grete sammen med sistnevntes mann Erik, skal tilbringe helga.

Fra En voksen mann. Foto: Kjartan Bjelland

Den utilstrekkelige partner
Grete sutrer og klager overfor mannen, som ser ut til å gjøre allting galt, og det er tydelig at forholdet deres er så rutinepreget at det er blottet for alt som var der en gang – vennskapet, den kjærlige tonen og varmen. Etter tjue års samliv har peisen som en gang var forholdet deres åpenbart sluknet. Den litt yngre Ane på 35 proklamerer på sin side at