Kongene på søppelhaugen

Vi har vært og sett Waste Land, den første Oscarnominerte filmen fra Brasil på mange, mange år. Ikke fordi det ikke lages bra film i Brasil, men fordi den konservative komiteen som velger ut filmen som skal sendes til USA som regel velger en Hollywoodetterligning helt uten integritet. Denne gangen ble det annerledes.

Vik Muniz er en brasiliansk kunstner som ble skutt da han var 15. For erstatningen han fikk, flyttet han fra slummen i São Paulo til USA, hvor han tok utdanning og etterhvert er blitt en meget anerkjent kunstner. Etter å ha jobbet med materialer som sukker blant barn av sukkerørsarbeidere, har han kommet fram til at han vil gi noe tilbake til samfunnet han kom fra. Han vil bruke søppel som materiale til grunn for kunstverk, og vil at Rio
de Janeiros søppelplukkere skal hjelpe ham.

Han ser for seg å jobbe på fyllinga i to år, og mener at fordommene velstående (og velutdannede) brasilianere har, samt den oppriktige forestillingen om at de er bedre nen andre, er noe av det mest ødeleggende i det brasilianske samfunnet.

Samtidig blir det klart at Vik selv mener at han med dette prosjektet skal hjelpe. En farlig idé. Fordi folk ofte sjøl veit best hva de trenger. Og fordi menneskene Vik møter på fyllinga ikke er narkomane eller fortapte, men folk som stort sett har vært uheldige; livet har tatt en vending der de har funnet seg selv uten annet valg enn å gå til fyllinga for å få inntekt. "Det er bedre enn å selge dop, stjele vesker på Copacabana  eller å prostitere seg" sier de. Og når dette er alternativene de står overfor, er det bare å beundre dem.

Filmen er strålende bygd opp. Fordi vi velstående vestlige så lett kan kjenne oss igjen i Vik (han er en av oss, selv om han er vokst opp i fattigdom), er det pedagogisk å gå ut fra hans perspektiv. Men ettersom vi zoomer inn på fyllinga, og ettersom vi blir kjent med mennskene som jobber der, er det de som blir interessante. Vik overraskes av hva han finner: sterke, utholdende, vittige mennesker med vidd og kjappe replikker, kloke mennesker som ikke har vært så heldige å få utnytte sitt potensial her i livet.

Makan til spontan og yr dialog skal du lete lenge etter. Jeg blir stolt, det bobler i magen, og selv om det er opplagt at disse menneskene gjerne skulle vært et annet sted, bærer de sin situasjon med en utrolig verdighet. Replikkene sitter som kuler; "Se - nå kommer de for å filme for animal planet!"

Samtidig er særlig den 18 år gamle tobarnsmora Suelem en person som er så sterkt preget av alt hun har sett; smerten lyser noen ganger av ansiktet hennes. Hun har en helt formidabel evne til å bruke pauser i språket sitt, slik at det hun sier virkelig synker inn. Hun smiler, men øynene er fulle av sorg når hun forteller om babyliket hun fant på fyllinga, og om jentene som "velger" å heller trekke på gata for å overleve.

Også den aldrende Valter er en karakter som går inn på en. "Kampen er enorm, men seieren er sikker", jubler han. "Jeg håper du skjønner hva jeg sier, Vik, for jeg har hverken lavere eller høyere utdanning". Men ingen i filmen snakker så klart og tydelig som ham, og klokskapen hans er slående. Han er en sann miljøverner, som faktisk ser det han driver med i et langt større perspektiv enn de fleste av oss gjør. "Folk sier til meg; hvorfor skal jeg resirkulere? Hva for en forskjell gjør én liten blikkboks? Men det de ikke skjønner, er at av 100 blikkbokser, så hjelper den ene. For 99 er ikke 100." Og når en ser mengden av blikkbokser på fyllinga, får en endelig litt tro på resirkulering.

Lixo Extraordinário, heter filmen på originalspråket. Ekstraordinært søppel. Og disse folkene blir virkelig behandlet som søppel; de er glemt av samfunnet og har få måter å hevde rettigheter på. Men gjennom dette prosjektet får flere av dem troen på at de kan forandre sine egne liv. De jobber for Vik Muniz; de plukker søppel som han vil bruke til å lage kunstverk, og de stiller opp til fotografering. "Det er dessuten ikke søppel vi jobber med", sier Tião, en av lederne for foreningen for søppelplukkere på megafyllinga Jardin Gramacho, "det er resirkulerbart materiale." Og akkurat som den tilsynelatende søpla, ser vi folkene nokså på egenhånd kjempe seg ut av den situasjonen de ikke vil være i. Eller - som Irma, de velger å bli, for fellesskapet og omsorgen som finnes på dynga.

Vi får se hvordan Viks inngripen i deres liv, at han henter dem med seg til studio for å jobbe med dem i et par uker, gir dem nye perspektiver. De som hadde vist seg som beintøffe og tilsynelatende tilfredse i begynnelsen, sprekker etterhvert opp, og vi og Vik skjønner at de kanskje ikke synes det er så kult likevel. Men er det galt av ham å endre perspektivene deres? Han har gjort det klart at han ikke lover dem noe. Vik kommer ned på at det kan være bra om de ønsker seg endring, om de ønsker seg bedre liv.

De har så mye go, de er så utholdende, mange av de vi treffer, at vi har tro på at de kan greie mye. Det mest fascinerende i filmen er hvordan premisset om at "det kunne vært deg" gnis inn. Først og fremst fordi denne skjebnen med få hendelser kunne tilfalt Vik Muniz. For det andre fordi det tross atl ikke er gitt å bli født midt i smørøyet på grøttallerkenen.

Jeg får i hvert fall veldig lyst til å dra tilbake til Brasil. Jeg angrer på at jeg ikke skrev ned enda mye mer av det jeg hørte og lærte mens jeg var der, og at jeg ikke gikk på besøk og intervjuet mange fler. I Abelardo Luz var folk egentlig veldig åpne for oss. De ville at vi skulle skjønne livene deres, hvorfor de var der de var, og ikke minst hva de kjempet for. Jeg klukklo mange ganger underveis. Brasiliansk portugisisk er det fineste språket som fins. Og folkene er fantastiske. Her skriver regissøren for the Guardian. Hun har det ikke så verst der, hun heller.

Alle bilder er fra filmen Waste Land