Teater uten visjoner

- Kommentar trykket i Klassekampen 18. april 2011 -

Norsk teaterbransje mangler vilje til å være visjonær, og er samtidig ufri i møte med krav fra styrer og myndigheter. Debatten om visjoner for norsk teater gaper over for mye, men inneholder spor av oppmuntrende momenter.

- Jeg driver med teater for å kunne påvirke og forandre mennesker. Jeg har selv fått slike opplevelser et par ganger, og derfor fortsetter jeg, muligens noe naiv.
Det var skuespiller Geir Kvarme som med dette utsagnet oppsummerte norsk teaterbransjes motivasjon for å drive med teater. Men motivasjon er ikke det samme som visjon. Vyene uteble nemlig på
bransjeseminaret Visjoner for norsk teater som med over 200 deltagere ble arrangert av fjerdeklassen på Teaterhøgskolen søndag.

Det store oppmøtet antydet at skuespillerstudentene har rett i at debatten om visjoner for norsk teater er viktig. Men salen bestod i stor grad av unge, hippe skuespillere med stort engasjement og begrenset påvirkningskraft. Studentene vil gjerne vite hva særlig teatersjefene, som bestemmer repertoarene ved de tunge institusjonene, vil med norsk teater. Spørsmålet er legitimt og helt på sin plass.
En for slakk ordstyrerregi må ta noe av skylden for at panelet, hvor blant andre to teatersjefer satt, ikke svarte på det store spørsmålet: hva er din visjon for teatret? Teatersjefene svarte unnvikende, og trakk ordstyrerens formulering i tvil og sporet av debatten med hersketeknikk.

Etter en to timer lang debatt var det fortsatt ikke framkommet en enste visjonær tanke fra sjefene.
Erik Ulfsby ved Det norske teateret og Iren Reppen ved Hålogaland Teater beskrev sindig, men ikke uten entusiasme, hva de driver med. Ulfsbys fokus på å nå unge og minoriteter er prisverdig, men det er et utadvendt mål. Han snakker med det ikke noe om innhold, annet enn at han insisterer på at han ikke er kommers.

Reppen var opptatt av at hennes jobb er å lytte. Hun vil lage et repertoar basert på hva innbyggerne i nord vil ha. Hun mener rett og slett at det ikke er hennes jobb å styre repertoaret. En merkelig og visjonsløs misforstått überdemokratisk innstilling. Å ha en visjonær retning er ikke det samme som å være diktator.

Heller ikke Nationaltheatrets Hanne Tømta levnet store håpet, men så satt hun også i panel nummer to, som skulle ta for seg realiteten og de praktiske muligheter. Både Tømta og de andre teatersjefene var preget av en nøktern pragmatisme på linje med styrene. Og nettopp styrene fikk også noen voldsomme skyllebøtter i løpet av seminaret. Marius von der Fehr, billedkunstner og kulturaktivist, har tidligere anført at det ikke er holdbart at teatrenes styrer er fylt opp av næringslivsfolk uten kunstfaglig kompetanse, slik situasjonen i stor grad er i dag.

Styremedlemmene som var til stede, pekte på at styrene i stor grad jobber med økonomi, og at de ikke legger seg bort i kunstneriske valg. Men et rungende svar kom fra salen: inntjeningskravet har økt de siste 20-30 år. Nå er kravet på 20 prosent, og dermed tvinges teatrene til å bruke det offentliges penger på å sette opp underholdende monsterhits som ikke nødvendigvis har kunstnerisk verdi. Om salen hadde tatt til takke om de hadde fått gjennomslag for ett av disse to kravene - kunstnerisk kompetanse i styrene eller reduksjon i inntjeningskravet- er uvisst og kanskje usannsynlig.

Det kan ikke underslås at mange av de som var tilstede ikke holdt tunga rett i munnen når de blåste seg opp vedrørende styrets oppgaver og teatersjefens rolle. Det kom for eksempel overraskende på salen at teatersjef Tømta ikke sitter i teatrets styre. Hun er ansatt av dem, men har ingen plass der selv. Samtidig møtte hun hard motbør fordi hun alene har enorm makt når teatrets repertoar spikres.

– Du burde ha et kunstnerisk råd rundt deg! Du burde ha noen å snakke med! ble det hisset. Tømta virket noe forbauset. Kanskje ikke så rart, all den tid hun allerede har et kunstnerisk råd. Rådet består av teatersjefen, tre skuespillere, to instruktører og alle dramaturgene og er et rådgivende organ for teatersjefen. Selv om det i siste instans er teatersjefen som bestemmer hva som skal med i repertoaret, foregår ikke hennes valg i et vakuum.

De store vyer uteble, men en rekke konkrete elementer ble diskutert. Kanskje må slike konkrete vilkår være på plass før visjoner har sjanse til å realiseres. Et interessant innspill dreide seg om ulike modeller for teaterdrift. Et opplagt problem er at ulik drift i dag behandles likt av de bevilgende kulturbyråkrater. Om de tildelende myndigheter godtok et skille mellom institusjonsteater, privatteater og det frie feltet måtte de se i øynene at teater ikke er en sekk hvor kvantitet er mer sentralt enn kvalitet.

Med et slikt skille kunne det i større grad åpnes for tydeligere profiler på de ulike teatrene. Dette er et unisont og tydelig ønske fra salen denne søndagen. Å jobbe ut fra et ideologisk fundament i et teater er en god ting. Det er som å stille kravet om en tydelig definert målgruppe på hodet: publikum kan settes bedre i stand til selv å velge hva slags teater de vil se. Å vite hva en går til er ikke alltid av det gode, men sammenlignet med dagens situasjon, hvor ingen av institusjonsteatrene har noen tydelig profil og langt mindre tydelige visjoner, ville det likevel vært et stort pre.