Fornøyelig og befriende Romeo og Julie

Hvordan kan man ha skyhøye forventninger til noe så enkelt som dette: en teatergruppe ringer 50 mennesker og ber dem fortelle historien om Romeo og Julie. To skuespillere spiller ut det respondentene sier. En tredje skuespiller byr på en liten overraskelse som bidrar til lettende brudd i intensiteten samt at den frembringer i en den dumhetsfølselsen og usikkerheten respondentene opplever når de innser hvor lite de husker.

Telefontekst

Nature Theatre of Oklahoma er en frigruppe basert i New York. De har ingen rekvisitter, og spiller på en enkel liten vintagescene: Anne Gridley med en fisefin 50-årings mine, men ung og i gresk lakserosa kjole. Robert M. Johanson spradene og pompøs i brune tights med svart rysjeskjorte. Skuespillerne og telefonteksten deres står i sentrum. De lykkes overmåte godt – vi blir virkelig revet med, ler så vi knekker og håper at den neste respondenten skal huske hvem som døde først, om de hadde sex, hvorfor Romeo måtte vekk, samtidig som vi vil at den fantasifulle løssluppenheten skal vedvare. Hele veien gleder de oss ved å legge inn fakter som minner oss om dårlig Shakespeareoppsetninger, de leker med form og formidling, og vi nyter og morer oss konsekvent på flere plan.

Glemte minner

Nature Theatre of Oklahoma starter med å gjengi de korteste fortellingene – fra dem som nesten ikke husker noen ting. Så blir historiene lengre og lengre, flere og flere brikker faller på plass, det blir snakk om følelser og samfunnet rundt de elskende ungdommene. Skuespillerne kjører på uten hensyn til kjønn og alder på respondentene, men vi har stor glede av å forsøke å identifisere de ulike typene som skjuler seg bak utsagnene. Det er noen ganger lett fordi mange har lest Romeo og Julie på skolen. Én generasjon så West Side Story-filmen, mens neste så Baz Luhrmans mesterverk av en film fra 1996. Mange skammer seg for at det er filmen de husker. Det synes jeg virkelig ikke det burde være noen grunn til. Luhrmann løftet Shakespeare fram på strake silkehanskebekledte armer, gjorde den umulige og tåpelige kjærligheten troverdig ved å la de unge, dyktige og følsomme skuespillerne Leo og Claire stå for tolkningene, og fylle bildet med action og medrivende musikk. Mot slutten av stykket spilles til og med en sang fra filmen – kjærlighetstemaet Kissing you.

Menneskelig

Ved å ribbe historien for alt utenom det lille man sitter igjen med etter mange, mange år, kler de historien naken, gjør den folkelig og tilgjengelig. Ved å innlemme alle halve setninger, alle ”Øhh” og ”du vet”, menneskeliggjør de teksten, og selv om spillet er oppstyltet og eksaltert, finner de fram til teaterets innerste kjerne – en ekte og intens kommunikasjon med publikum, som hele tiden har sine ansikter badet i lys. Skuespillerne kan altså hele tiden se hvordan vi har det, hvor godt vi ler, hvordan vi ubevisst nikker når det endelig kommer for en dag at Romeo i affekt dreper Tybalt fordi Tybalt drepte Mercutio.

Å overgå Shakespeare

Så går spillet over i en ny fase. Nå snakker de nå med samme uttrykk – overdreven diksjon og ettertrykkelig mimikk diskuterer de to skuespillerne, nå litt mer private, hva som mon skal til for å kunne overgå Shakespeare. Hvordan kan noen noengang skape noe bedre? Hva er det med denne teksten, spør de. De snakker om hvordan de som skuespillere har behov for kjærlighet fra publikum: hvordan de er sårbare og nødne.  At de trenger bekreftelse og ikke er noenting uten publikum. Men vil de kunne innrømme det? Kan de stille seg opp foran publikum og si: Jeg trenger dere, jeg trenger at dere ser meg! Jeg tåler ikke at en eneste av dere ser med misbilligelse på meg.

Modig.

De overgår kanskje ikke Shakespeare, men de gir oss en glitrende opplevelse full av varme, glede og deltagelse.

Etter at lyset har gått og forestillingen er slutt, i stummende mørke, spilles rørende den udødelige balkongscenen. Nok et brudd som etterlater oss rolige og mette, fornøyde og glade. 

But, soft! what light through yonder window breaks?
It is the east, and Juliet is the sun.
---

See, how she leans her cheek upon her hand!
O that I were a glove upon that hand,
That I might touch that cheek!
---

O Romeo, Romeo! wherefore art thou Romeo?
---

What ’s in a name? That which we call a rose
By any other name would smell as sweet.
---

Alack, there lies more peril in thine eye
Than twenty of their swords!
---

                -  Lady, by yonder blessed moon I swear,
That tips with silver all these fruit-tree tops—
                - O swear not by the moon, the inconstant moon,
That monthly changes in her circled orb,
Lest that thy love prove likewise variable.
---

 . . . swear by thy gracious self,
Which is The god of my idolatry.
---

 . . . Although I joy in thee,
I have no joy of this contract tonight:
It is too rash, too unadvised, too sudden;
Too like the lightning, which doth cease to be
Ere one can say "It lightens." Sweet, good night!
This bud of love, by summer's ripening breath,
May prove a beauteous flower when next we meet.”
---

My bounty is as boundless as the sea,
My love as deep; the more I give to thee,
The more I have, for both are infinite.
---

How silver-sweet sound lovers’ tongues by night,
Like softest music to attending ears!
---

Good night, good night! parting is such sweet sorrow,
That I shall say good night till it be morrow.