Førsteklasses sushi

Etter mange år har vi bestemt oss for å vende tilbake til Alex Sushi. Forrige gang var vi yngre og mer urutinerte. Nå er vi fortsatt fattige, og har ingen tendenser til metthet i møte med luksusmat. Det skal til en viss grad endre seg i løpet av kvelden. Den som tar knekken på oss er en diger, saftig, guddommelig hummer.

Alex Sushi, Cort Adelers gate 2
Mat: 6
Meny: 6
Miljø: 5
Service: 4
Pris: 5
Totalt: 5




Vi har bestilt bord i god tid, og fikk i mailen vite at vi skulle få sitte i baren. Det får vi ikke, men geleides i stedet opp i andre etasje, hvor vi etter en del om og men får et bord hvor kelneren lager vind i håret til Anna hver gang hun går forbi, noe hun gjør ofte. Ikke optimalt
. Etter ti minutter får vi bestille drikke, men damen er ikke spesielt behjelpelig når vi sier hva vi har tenkt å spise og ber om hjelp til å finne noe velegnet. Sancerren Anna får i glasset er imidlertid ypperlig. Saken er derimot så kald at all den gode smaken sitter fast i flaska, og ikke kommer ut før den har stått og lufta seg en times tid.

Vi går for en rød og en svart meny på deling. En vinner, skal det vise seg. Alex lager fortsatt førsteklasses sushi. Første rett ut er en bred sylinder der bunnen er finstrimlet nepe eller kål, hvorpå det ligger et lag tykke skiver laks, slanke, vakre skiver yellowtail og på toppen et lag med glitrende kveite med lakserogn over. Alex-sausen, som i virkeligheten er en sur og frisk ponzu med koriander, gjør seg ypperlig som følge til denne pangstarten. Yellowtail er ikke så vanlig i Norge, og smaker som en blanding av tunfisk og kveite. Yummy. Mellom tårnene ligger et friskt lass med sjøgressalat. Den har sin egen rike, søte smak, og trenger ikke mer.

Andre rett er et langt fat med nigiri. Risen er perfekt. Kornene gir motstand, kleber akkurat passe mye og har en fin balanse mellom surt og søtt. Av nigiribitene var kongekrabben og kamskjellene høydepunkter. Forskjellen fra de opptinte skjellmusklene en ofte får servert på rimeligere steder skjærer en i øynene når en får disse bløte, saftige, teksturerte, ferske godbitene. I tillegg fant vi to biter kantet med nori, tang, hvor den ene inneholdt spicy kveitefett (!) og den andre var en raus bit stappet med rogn og toppet med et rått vaktelegg. Jonas slukte kveitefettet med stor begeistring og Anna hadde en utadæsjælopplevelse med fiske- og fugleegg. Norien gir en strålende motstand, og saltet i den og i rogna hjelper vaktelegget til å bli inspirert og langt bedre enn jeg hadde forventet.

Tredje og siste rett er et bugnende fat hvor en lang rekke maki er stablet opp; en rekke små, stutte maki med fritert strandkrabbe, og en rekke store, slanke biter med soft-shell tempura med en utrolig god chilimajones. Begge hadde med seg smakfull avokado og den beste delen av agurken, som Jonas sa. Hummeren er enorm. Den er kokt og avkjølt, og overrislet med en frisk wasabisaus. Det er første gang vi har fått rikelig med hummer. Det er så mye at vi føler at den aldri tar slutt. Vi fråtser. Nam. Skrotten er stappet med mer sjøgressalat og mer finstrimlet kål eller nepe (er det kål eller nepe??). Gorien, ingefæren, er åpenbart hjemmesyltet, med mye smak og finfin motstand. Sjelden smaker syltet så ferskt. Wasabien er kvass, og det er mer enn nok av den.

Interiøret er svart med innslag av varmt og kaldt lys i fin harmoni. Toalettet er rett ut lekkert, med håndklær og en strålende opplagt orkidé. Servicen trekker ned. Den er distansert, lite hjertelig. Tilstede, korrekt – greit – men her gir de ingenting av seg selv eller sin kunnskap. I tillegg er det en del ting som med fordel kunne skiftes ut og freshes opp. Bambusskålen vi får varme kluter på før måltidet er slitt i alle kanter. Men maten er topp. Dyr, men slett overpriset tatt i betraktning hva en får. Alex har forresten take-away. Når jeg får meg jobb kan det hende vi benytter oss av tilbudet. Inntil videre er Alex en mann for særs festlige anledninger. Skål.