En vidunderlig, grønn skatt

-Anmeldelse publisert i Klassekampen 7. juni 2011-

Osperheimkomplekset av Claire de Wangen

I Kristparken like ved Møllergata står verdens siste tre. Det er en stor, vakker lønn, som nettopp nå syder av sevje og liv. Men Irene (Oddrun Valestrand), som steller treet, er bekymret. Hver dag måler hun pulsen på lønna, og den er mer ustabil enn noen gang før. Menneskene har gjort lufta for sur for plantene, og de
dør. Trærne vi ser rundt oss i parken er utstoppede, forklarer Irene. Tenk – verdens siste tre er i ferd med å sykne. Irene tar celleprøver av oss – hun leter overalt etter svaret på hvordan hun kan revitalisere parken, som kan få planter og trær til å leve igjen. I drivhuset sitt, oppe i treet, jobber hun for at nye planter skal leve fram.

Med Osperheimkomplekset lokker Claire de Wangen oss til å bli forelsket i et tre, en lønn vi knytter nære bånd til. Det klare fokuset i forestillingen fyller stykket med mening, tyngde og et klinkende klart budskap. Gjennom å knytte oss til dette ene treet, knyttes vi til alle. Samtidig trer tydelig bildet fram av menneskenes manglende vilje til å redde dem. Irene måler pulsen på treet, men uten treet er det heller ikke noe håp for mennesket.

Irenes intense entusiasme lyser fra oppspilte øyne, og hun ser hver og en av oss i publikum, trekker oss med inn i sin verden. Irene er ikke alene. Ned fra grenene henger plutselig en liten mann. Det er Esterfu (Gaute Næsheim), fantastivennen Irene hadde som barn og lenge har glemt, men som kom tilbake da Irene som voksen fant dette ene levende treet. Esterfu er riktig fin i sin røde hjelm, en soldataktig liten jakke, og skinntrekk fra leggene og over joggeskoene. Spretten og akrobatisk kan han klatre hvor som helst i treet – alle barns drøm. Han kan smidig komme hvor høyt som helst og han kan til og med gå opp-ned på undersida av ei trapp. Han framstår som en blanding av Robin Hood og Peter Pan der han med barnlige, trillrunde øyne irettesetter Irene på gebrokkent norsk. Esterfu mener Irene tar feil når hun vil redde treet i parken. Han vil mye heller ta med seg treet til et annet sted, noe han kan få til fordi han er en slags tidsreiseoperatør.

Hvordan kan en vekke engasjement for trær? Ved å klatre opp i et. Ved å kjenne pulsen hennes, og holde seg fast i henne. Ved å studere alle detaljene – hvert blad er et eventyr, hver fure i barken er helt spesiell. Dette treet har mange rom og etasjer, de lukter friskt, og har ru og myke overflater. Alt kan vi ta på, alle steder slipper vi til. I trange rom og på brede verandaer får vi vite mer om treet, om Irene og om Esterfu.

I den antikke, nærmest post-apokalyptiske scenografien til Lea Basch suges vi mot treet, vi vil holde det og stryke det. Striesekker skåner treet for skuespillernes tramp og hopp, inne i hytta står rustne honningbokser og bøker med titler som ”Vor alles Klode”. Vi fascineres av den enorme detaljrikdommen, og fryder oss over å snirkle oss opp smale, vridde trapper, gjennom plankevegger og nedetter stammer. Irene har i halsen en gammeldags krage, men på den blomstrete jakka er det festet tuber og slanger. Naturfargene, de antikke instrumentene, alt henger sammen i en nydelig estetikk. Lydkulissene er byen selv; uteliggerne i parken, kirkeklokkenes høytidelige kiming, vindens sus i trekronene og spurvenes glade pipp.

De Wangen er åpenbart en bestemt dame. Med sin klare tanke og vilje har hun kjempet seg gjennom kommunens papirmølle, brakt inn byggherrer, arkitekter og arborister (!), og fått gjennomført sin idé. Hun har fått bygget en diger hytte over fire plan, i et tre som er fredet. Ikke en eneste spiker har rammet treet. Likevel kjennes konstruksjonen så solid at vi ikke et øyeblikk er redde for at treet skal svikte. 10-13-åringer er en særs vanskelig gruppe å skulle tilfredsstille, men det er dem dette stykket er laget for. Med mye og nokså kompleks tekst tar Claire de Wangen den vanskelige målgruppen på alvor. Samtidig dveler spillet ved det som sies, og det gis rom for å la ideene og fortellingene synke inn. Fleksible og involverende tar de seg tid til å la oss bare være der, å oppleve å være høyt oppe i et vakkert tre. Den udødelige, magiske barndomsfantasien om en fabelaktig hytte i treet er gjort virkelig gjennom denne forvokste, vidunderlige og skitne konstruksjonen i Kristparken.

Osperheimkomplekset er beregnet på barn, men kan fint nytes av voksne. Det er høytidelig, men aldri pretensiøst. Komplisert, men humoristisk. Alvoret bak det underfundige uttrykket kjenner vi på idet vi legger hånda på trestammen og kjenner pulsen til treet. Med plass til bare tolv publikummere per forestilling er Osperheimkomplekset en eksklusiv og særegen opplevelse.  Med en klar tanke, en forlokkende, snirklete scenografi, energiske skuespillere og et fantastisk tre, griper Claire de Wangen tak i oss med sin grønne magi, og trekker oss inn i en verden der vi plutselig ikke kan la være å bry oss om trær.


Osperheimkomplekset 
Produksjon, konsept og regi: Claire de Wangen
Skuespillere: Oddrun Valestrand og Gaute Næsheim
Scenografi: Lea Basch
Arkitekt: Joar Nango
Byggeleder: Geir Altern


Spilles i Kristparken på Hammersborg i Oslo til 26. juni.