"Det stykke natt" av og med Kompani Camping
Regi: Katinka Rydin Berge
Med: Kaia Varjord, Hege Aga Edelsteen, Øyvin Berven og Emil Johnsen.
Dramatiker: Toril Solvang,
Komponist: Martin Horntveth,
Scenografi/kostyme: Marcus Olson, lysdesign: Tobias Leira,
karakterene i stykket.
Med utgangspunkt i sexkjøploven a 2009 følger vi forskeren F, hvis feltarbeid består i å intervjue en rekke ulike kategorier av horer og horekunder. Gjennom arbeidet konfronteres hun konstant med egne fordommer, og endrer til slutt radikalt synet på sitt eget liv. I tillegg til å peke på ”det stykke natt som hver og en bærer i seg” (sitat Foucault) viser Kompani Camping fram et spekter av ulike former for prostitusjon. Vi møter den aktivistiske sexarbeideren Pia, unggutten Fredrik som finansierer studiene sine gjennom å selge seg, samt den vakre og sprudlende Helga. Menneskene vi treffer kommer fra mer eller mindre vanskelige bakgrunner, men alle understreker at de er voksne mennesker som tar sine egne beslutninger. Blant horekundene finner vi den fårete, thailandfarende stresslessmannen og den karikerte Armani-advokaten med trådløs handsfree i øret.
Intervjumaterialet vi får presentert, er en tolkning F har gjort for oss. Hun kommer ikke forbi sine egne stereotypier, noe som illustreres ved at alle stoler intervjuobjektene sitter på er fylt med tekst. Det er Fs tekst, men også en rekke variasjoner over ordet hore, noe som peker i retning av sexkjøplovens normdefinering. Gjennom loven skaper samfunnet rammer for hva som er normalitet, og derigjennom preger den våre tanker om moral. Mennesker trenger sex, men ikke alle kan få det gratis. Dette påpekes av CP-syke Stian, som sitter i rullestol. Stian er en karakter som i særlig grad berører fordi han så konkret peker på de absurde konsekvensene av sexkjøploven, ikke minst når det gjelder offer/overgriper-problematikken. Med loven flyttes problemet, og den ”trengende” funksjonshemmede kriminaliseres. Det er vanskelig å moralisere over dette når en selv er funksjonsfrisk og heldig nok til å skaffe seg kjærlighet og sex uten å gå via et kjøpemarked.
Det stykke natt kaller seg dokuteater. Manuset er utarbeidet på bakgrunn av 14 intervjuer med virkelige involverte, hvor seks mer eller mindre fiktive karakterer står igjen på scenen. Skuespillerprestasjonene er jevnt over gode, men bikker noen ganger over i det overdrevne, nesten parodiske. Dette er med på å forstyrre fornemmelsen av virkelighet, og uttrykket faller. Teatre i København og i Berlin har den siste tida satt opp stykker hvor de har stilt virkelige horer på scenen. Gjennom den nakne fortellingen sprenges rammene for hva som er teater, fordi teater som regel er en speiling, en fiksjonalisering av virkelighet. Den virkelige dokumentaren treffer ofte hardest, også på scenen. Men Det stykke natt lykkes i å peke på ambivalens og paradokser slik det postdramatiske teatret ofte gjør, uten å heve pekefingeren, uten å postulere et fasitsvar.
Kompani Camping trekker fram en forholdsvis uutforsket tematikk på norske scener. Det stykke natt tilfører et viktig argument når det så tydelig viser at grenseoppgangen mellom offer og overgriper ikke er så enkel som norsk lov legger opp til. Men fordi regissør Katinka Rydin Berge har så mange ting hun vil si, ender forestillingen opp med å sprike. Samtidig er det et element som savnes sterkt. I Oslos bybilde, så preget av utenlandske gateprostituerte bundet av gjeld og halliker, er det problematisk at kompaniet har valgt å se helt bort fra prostitusjonsaspektet som dreier seg om menneskehandel. I den varierte gruppen mennesker som portretteres, kan en spore en optimistisk forestilling om at prostitusjon ikke er galt, og at dersom man utfordrer en slik posisjon, er man en bedrevitende moraliserende akademiker som aldri har lyttet til dem det angår. Å gi prostituerte mikrofonen er viktig og riktig, men det eneste karakterene i Det stykke natt har til felles er frivilligheten. Det gnager at ikke den ufrivillig prostituerte er bedre representert.
Det stykke natt er Kompani Campings første produksjon, og har fått 300 000 kroner i støtte fra Justisdepartementet, myndighetsinstansen som fremmet sexkjøploven i første omgang. Nå ønsker departementet seg debatt. Stykket har fått imponerende god mediedekning. Men salen er overraskende tom. Under tretti publikummere har funnet veien til Litteraturhuset dagen etter urpremieren. Kanskje er det slik at materialet er mediemat siden sex og prostitusjon selger, men at publikum likevel vegrer seg for å konfrontere temaet enda dypere ved å bevege seg til teatret. Det er synd – stykket blottlegger så mange viktige spørsmål at mange burde se det. Ikke minst er det umulig å forlate teatersalen uten å fundere over sin egen seksualitet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar