En rumpe til besvær

Julie og jeg har funnet ut at å gå tur sammen er en utrolig smart måte å henge ut på. Videre har vi funnet ut at vi liker å få premie når vi er flinke til å gå tur, og at vi liker å få kultur (og kanskje et glass) som gevinst. I går gjorde vi det igjen, da vi gikk tur til Operaen, og var der en halvtime før den legendariske koreografen Kyliáns stykke Wild Flowers begynte på Hovedscenen. Vi hadde ikke store planer, men trasket glade og nesten uten forventninger til billettluka med spørsmålet; Har du noen kjempebillige billetter til oss? Det hadde den snillesnille damen i luka, og dermed ble det kulturkveld i går igjen.

Vi var sprudlende glade, men da vi så skulle forbi tre noenogsekstiåringer for å komme til plassene våre, oppstod trøbbelet. Anna kom seg trygt inn til de tildelte setene, men Julie ble stoppet på veien. Den aldrende kultursnobben med ring i øret og fargerik klut i halsen nektet rett og slett å slippe henne forbi.
 - Man skal takke når man blir sluppet forbi, utbrøt
herren indignert.
- Jeg takket da? svarte den fjonge Julie forbauset.
- Nei, det kan du ikke få til når du går forbi med rumpa til, insisterte mannen, som om det var en stor forbrytelse å ha rumpe.
Så henvendte han seg til damene ved siden av og mumlet iltert i vei; vi hørte bare at de svarte;
- Vel, så lærer de det til neste gang, da.

Det var kanskje da det klikket litt for meg. Og heldigvis også for Julie. Vi er jo så ofte uenige og har stor glede av å krangle med hverandre om all verdens små og store ting, sånn i all vennskapelighet.
- Unnskyld meg, sa jeg. - Det er vel strengt tatt ikke noen komplett enighet om hvilken vei det er best å gå forbi?
- Jo, det er det, svarte mannen. Jeg har diskutert saken flere ganger før, og det er helt klart at det dannede er å gå forbi med ansiktet til.
- Men dersom du har diskutert saken, er det vel klinkende klart at det er uenighet om saken?
- Nei, de ble enige med meg.

Julie bryter inn;
- Men hvem er det som har bestemt hva som er det dannede alternativet?
Så kommer kronargumentet, det som ingen under 60 kan si noe på;
- Jeg har da gått i teatret i 60 år. Dersom du ikke er enig, er det oppdragelsen din det er noe i veien med.
Ja, tenk; han sa det. Oppdragelsen! Til Julie! Den mest veloppdragne, høflige og pertentlige 24-åringen som tenkes kan, hun som har gått i teatret siden før hun kunne ytre ordet Nøtteknekker! Dette var for komisk.
- Men før det da? fortsatte Julie ufortrødent. - Hvordan vet du at de ikke gikk med ryggen til før du begynte å gå i teatret?
- Nei, før det. Nei, hmpf.
Så kom den vennlige stemmen som s at vi måtte huske å slå av telefonene, og så var det slutt på kommunikasjonen.
For min del tenker jeg at det ikke er opplagt hva som er best av rumpe og fjes. Dersom vedkommende som vil forbi for eksempel er en røyker eller har tannkjøttbetennelse, er det opplagt at jeg ville foretrekke rumpe. For ikke å snakke om på fly! Rumpe - helt klart.

Det som provoserte var i og for seg ikke innholdet i det gubben ytret. Problemet var formen. Det komplett frekke i ikke å ville slippe forbi med mindre det var på HANS premisser. Det totalt uforskammede i å baksnakke oss til naboene. Det uendelig nedlatende i holdningen til yngre mennesker. Og hvordan i alle dager går det an å være så ufattelig humørløs når du skal se Kylian - den mestt lekne og lattermilde koreograf som tenkes kan?!
Julie og jeg liker som sagt å diskutere. Vi er ikke redde for meningsutveksling. Det vi åpenbart ikke kan tåle, er folk som ikke møter oss som folk, med en viss respekt. Ikke minst har vi gått på skole i mange, mange år. Aldri har vi vel truffet en lærer som har møtt oss med så lite velvilje; og det er det nok en grunn til. En har nemlig ikke lyst til å ta til seg lærdom om den presenteres så ovenfra og ned, så hardt og ekskluderende som denne typen oppviste. Vi fikk lyst til å hoppe i setene, ta av oss skoene og i det hele tatt oppføre oss ..eh.. udannet. Å kjefte, surmule og baksnakke er rett og slett ikke veien å gå dersom en vil oppdra.
Hvem har lyst til å henge med en sånn fyr? Ikke om han var bestefaren min. Ikke rart mannen var på ballett alene.