Bøygen Slottsparken

Hjemmet mitt ligger på Frogner, på den andre siden av Slottsparken når jeg skal hjem fra byen. Det logistisk smarte ville være å gå tvers igjennom. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått rundt.

Lenge trodde jeg at Slottsparken var trygg fordi gardistene ville komme dersom jeg ropte på en skremt nok måte. Men det gjør de ikke. De er der for å passe på Kongen, og skal ikke la seg avspore av skremte
kvinners hyl. Så nå går jeg utenom, mens jeg stirrer inn i den tomme, mørke parken som er så fredelig og fin på dagtid.

Med sneakers, langbukse, en streit jakke som går over rumpa og et stort skjerf i halsen føler jeg meg ikke særlig utfordrende, men likevel går jeg der med faste skritt, knyttede never, nøklene i den ene hånda, mobilen i den andre. Jeg hører på gammel hiphop for å tøffe meg opp; få et maskulint ganglag med tendens til hjulbenthet, skuldre som vipper fram og tilbake. Men musikken er så lav at jeg også hører alt som foregår rundt meg.  Det er ikke stort. Dette er stille gater. Ved Kunstnernes Hus og Litteraturhuset hender det at det er livlig på terrassen, og forbi Den israelske ambassaden og Statsministerboligen sender jeg (for en gangs skyld) en vennlig tanke til alle overvåkningskameraene. Jeg passerer en mann som komme i mot. Jeg merker at han tenker; ”Herregud, tenk om hun er redd for meg - jeg, som er sånn en fin fyr”. Jeg veit. Men samtidig skjener jeg ut i den tomme gata. Fortauet er så trangt der.

Jeg skjønner ikke hva jeg skulle gjort annerledes – og jeg vil gjerne gå. Jeg insisterer på å krysse gjennom parken dersom jeg har selskap – vi må jo bidra til å fylle den med folk. Jeg har aldri opplevd noe ubehagelig, men det er ikke til å komme forbi at jeg blir engstelig i disse dager. Engstelig, kanskje aller mest på grunn av de tankeløse utspillene om at kvinner må passe på seg selv. Jeg passer da for helvete på meg selv - dagen lang! Men det holder jo ikke å oppføre seg normalt. En tvinges til å gå rundt og være REDD og tøff i tillegg. Det byr meg så i mot. Men likevel; nøkler og mobil, tøff i trynet. Kjære Oslo, bli snill igjen.