Vilter undergang

- Anmeldelse publisert i Klassekampen 4. april 2011-

Superheroes av Isenkramteatret

I Black Box Teaters Lillesal

Superheroes er en søt og vimsete apokalypsefortelling. Men selv om det ender med død og katastrofe, blir vi ikke så veldig bekymret.

Om bare fem dager kommer den Intergalaktiske Liga til å gå til angrep på jorda ved hjelp av sin grusomme Dvergmutant. De fire superheltene i Superheroes kommer i samråd fram til at det eneste som kan redde verden, er
de selv i samarbeid med menneskene. Heltene må få menneskene til å reise seg i en felles kamp mot den onde Ligaen, noe de bare kan greie om de først utrydder roten til våre største problemer: fattigdom, sykdom, miljø og krig.

De fire trekker lodd, og drar så ut for å fjerne de omfattende problemene. Heldigvis kommer de opp med ganske greie (men delvis uforståelige) løsninger, løsninger som er så lettvinte at selv små barn ville stusset. Heltene er dermed klare for å møte den Intergalaktiske ligaen.
Samtidig som superheltene trekker lodd, sendes to astronauter ut i rommet for å finne en ny planet til menneskene. Duncan er en rutinert og dyktig, mens sjefen hans, Sherlock, er vimsete og useriøs. Han vil så gjerne bli en helt, han også, noe han håper å få til gjennom oppdraget.

Isenkramteatret er åpenbart inspirert av sine egne tegneseriehelter, og anvender konsekvent tegneserieeffekter som lekre, stiliserte kampscener med tungt rødt og blått lys; spreke, om enn enkle kostymer, samt et hardt og knapt språk. Med dramatisk musikk som ligger over dialogen, minner forestillingen fint om tegneserien, med sitt driv og sine korte scener.

Menneskeheltene er kledd i "hjemmelagde", røft utførte kostymer i tyll og isopor. Hver av dem bærer med seg en Bratz-dukke som er en miniatyrutgave av dem selv, og det er dukkene som går i krigen og kjemper mot Dvergmutanten, som ligner en robot med hagle.

Bruken av dukkene forsterker inntrykket av at Isenkramteatret er en gruppe barn i lek. Tross gode intensjoner er det kanskje nettopp her det butter. Pepret med popkulturelle referanser blir likevel ikke tolkningsrommet særlig stort. Forestillingen setter ikke i gang assosiasjonsrekker, noe som kan komme av at teatertruppens lek, tross sin intensitet, blir for innadvendt. Publikum blir ikke involvert i leken, vi er foreldrene som sitter utenfor og ser på.

Det at forestillingen visuelt ligner en blanding av studentteater og karneval i barnehagen, hemmer slett ikke Superheroes. Skuespillerne framstår som meget profesjonelle i amatørteatrets forkledning. De har timing, nerve og stor inspirasjon.

Isenkramteatret henter alle sine forestillinger fra sin egen fantasi. Kreativiteten er det ikke noe å si på, men de har en lei tendens til å slippe tak i det de holder på med straks de får en ny idé. Scenene er springende, og flere spor blir ikke fulgt opp. For eksempel får vi aldri vite om utryddingen av verdensproblemene fører til at menneskene stiller seg bak superheltene i kampen mot den Intergalaktiske Liga. Dersom de ikke gjør det, var det vel ingen vits i å ta fatt i verdensproblemene i utgangspunktet. Men det blir ikke noe mer snakk om menneskene. Gjennomføringen i stykket er motivert, men ikke alltid gjennomtenkt. Det blir “litt sånn i farta”.

---
Superheroes av Isenkramteatret
I Black Box Teaters Lillesal:
Regi: Nils Petter Mørland. Dramaturg og regiassistent: Mats Eldøen.
Skuespillere: Mats Eldøen, João Pamplona, Marte Mørland og Caroline Johansen.
Lysdesign: Ingeborg S.Olerud.
Scenografi: Monica Nestvold.
Komponist: Gaute Tønder