Kloakkalligatorer og fet dame rullet i mel

- Anmeldelse trykket i Klassekampen 15. april -
Brødmannens Memoarer av Vassvik/Haugen/Harstad
I Black Box teaters lillesal

Med Brødmannens Memoarer slår Johan Harstad på den tekstlige stortromma. Der den teatrale presentasjonen er minimalistisk gjennom en sittende iscenesatt lesning, eser språket ut i en heslig og svulmende tekst så rik og overveldende at den gjennom fem timer truer med å slite oss helt ut. Det er ikke tungt å henge med, men det tar på å svelge alle avskylighetene som serveres oss.

Vassvik/Haugen/Harstad

Brødmannens memoarer er et teaterprosjekt som har vært forberedt i flere år. De som står bak er forfatter og dramatiker Johan Harstad, skuespiller og regissør Håkon Mathias Vassvik og lyd- og videokunstner Bjørn Erik Haugen.
Gjennom tre selvstendige stykker som til sammen utgjør trilogien Brødmannens memoarer fortelles historien til den østerrikske Hr. Barker og den milde ukrainske komponisten Rasputin Stoklitsky, som begge er immigranter i New York. De leier et værelse på kvisten hos Fru Martinez, en diger dundre

Bøygen Slottsparken

Hjemmet mitt ligger på Frogner, på den andre siden av Slottsparken når jeg skal hjem fra byen. Det logistisk smarte ville være å gå tvers igjennom. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått rundt.

Lenge trodde jeg at Slottsparken var trygg fordi gardistene ville komme dersom jeg ropte på en skremt nok måte. Men det gjør de ikke. De er der for å passe på Kongen, og skal ikke la seg avspore av skremte

Teater uten visjoner

- Kommentar trykket i Klassekampen 18. april 2011 -

Norsk teaterbransje mangler vilje til å være visjonær, og er samtidig ufri i møte med krav fra styrer og myndigheter. Debatten om visjoner for norsk teater gaper over for mye, men inneholder spor av oppmuntrende momenter.

- Jeg driver med teater for å kunne påvirke og forandre mennesker. Jeg har selv fått slike opplevelser et par ganger, og derfor fortsetter jeg, muligens noe naiv.
Det var skuespiller Geir Kvarme som med dette utsagnet oppsummerte norsk teaterbransjes motivasjon for å drive med teater. Men motivasjon er ikke det samme som visjon. Vyene uteble nemlig på

En rumpe til besvær

Julie og jeg har funnet ut at å gå tur sammen er en utrolig smart måte å henge ut på. Videre har vi funnet ut at vi liker å få premie når vi er flinke til å gå tur, og at vi liker å få kultur (og kanskje et glass) som gevinst. I går gjorde vi det igjen, da vi gikk tur til Operaen, og var der en halvtime før den legendariske koreografen Kyliáns stykke Wild Flowers begynte på Hovedscenen. Vi hadde ikke store planer, men trasket glade og nesten uten forventninger til billettluka med spørsmålet; Har du noen kjempebillige billetter til oss? Det hadde den snillesnille damen i luka, og dermed ble det kulturkveld i går igjen.

Vi var sprudlende glade, men da vi så skulle forbi tre noenogsekstiåringer for å komme til plassene våre, oppstod trøbbelet. Anna kom seg trygt inn til de tildelte setene, men Julie ble stoppet på veien. Den aldrende kultursnobben med ring i øret og fargerik klut i halsen nektet rett og slett å slippe henne forbi.
 - Man skal takke når man blir sluppet forbi, utbrøt

Masterblogging om Islands krise

I dag debuterer jeg som fagredaktør for statsvitenskap på Masterbloggen.no.

Søndag stemte islendingene nok en gang nei til Icesave, og blir nå trukket for retten av Storbritannia og Nederland. Håkon Dalby Trætteberg forklarer i sitt blogginnlegg hvorfor Island tok valgene som endte med den økonomiske kollapsen i 2008.

Bilde: Flickr (c) _molly_

Lun broccolisalat

Ehh, kan jeg også blogge oppskrifter? Jeg er jo en pasjonert kokk. Om enn ikke alltid veldig komplisert. Dette her er for eksempel veldig, veldig lett. Raskt å lage, smaker fortreffelig i vårsola.


1 raus broccolikvast med frisk stilk
1 stor gulrot
1 nepe
1 boks brune kikerter (kjøpt på thai-butikk)
1 fedd hvitløk,
1 vårløk
God olivenolje, nykvernet pepper og salt
Evt litt timian


Skyll og skrell grønnsakene, del broccolien opp i små buketter, og skjær stilken i strimler. Skjær gulrot og nepe i små biter. Kok broccolien i et par minutt, ha så i gulrot og nepe. Kok et par minutter til, og trekk det hele av plata. Ta av vannet, og rør kjapt inn finhakket hvitløk, hakket vårløk og skylte kikerter. Ha over litt olivenolje, og rør om. Ferdig. Gi salaten et dryss med pepper, salt og timian, og server.


Dessuten gleder jeg meg enormt til å sitte på rad 2 under konserten til denne fantastiske mannen 30. april. Jippi!

Vilter undergang

- Anmeldelse publisert i Klassekampen 4. april 2011-

Superheroes av Isenkramteatret

I Black Box Teaters Lillesal

Superheroes er en søt og vimsete apokalypsefortelling. Men selv om det ender med død og katastrofe, blir vi ikke så veldig bekymret.

Om bare fem dager kommer den Intergalaktiske Liga til å gå til angrep på jorda ved hjelp av sin grusomme Dvergmutant. De fire superheltene i Superheroes kommer i samråd fram til at det eneste som kan redde verden, er

Vidunderlig, mørkt babyunivers

-Anmeldelse- 
Baby Universe: A Puppet Odyssey
med Wakka Wakka (N/US)
På Trikkestallen/Oslo Nye teater

Jorda er gått til grunne, grå og dyster trekker den sine siste åndedrag. Menneskene som har overlevd, har forskanset seg i høye skyskraperbunkerser, hvor de desperat arbeider for å dyrke fram et nytt univers. Det er et vanskelig forskningsprosjekt, men Baby Univers nummer 7001 virker svært lovende. Han er en skjønn liten krabat, svart med hvitfiolette stjerner. Han utvikler seg raskt, og er sterkt knyttet til moren sin, en mild dukke med trekk fra engelen og den klassiske sykepleieren. Det er forholdet mellom de to som står sentralt i en forestilling så utsøkt vakker, og samtidig lo-fi og enkel at jeg tror jeg kan si at dette er noe av det beste jeg har sett.

Kjærligheten mellom mor og barn står sentralt, og offeret det er å gi opp seg selv for å redde andre blir troverdig i møte med undergangen. Fortellingen er vakkert bygd opp, og vi må gi oss litt tid før vi forstår eller greier å gi slipp på logiske

Kongene på søppelhaugen

Vi har vært og sett Waste Land, den første Oscarnominerte filmen fra Brasil på mange, mange år. Ikke fordi det ikke lages bra film i Brasil, men fordi den konservative komiteen som velger ut filmen som skal sendes til USA som regel velger en Hollywoodetterligning helt uten integritet. Denne gangen ble det annerledes.

Vik Muniz er en brasiliansk kunstner som ble skutt da han var 15. For erstatningen han fikk, flyttet han fra slummen i São Paulo til USA, hvor han tok utdanning og etterhvert er blitt en meget anerkjent kunstner. Etter å ha jobbet med materialer som sukker blant barn av sukkerørsarbeidere, har han kommet fram til at han vil gi noe tilbake til samfunnet han kom fra. Han vil bruke søppel som materiale til grunn for kunstverk, og vil at Rio