Fugleelskerne

På ettermiddagen var vi blitt fortalt at vi ville være de eneste gjestene. Men heldigvis kom det et par kjørende – de underholdende Gloria og Mark fra Oxford. De greide seg greit gjennom den økonomiske resesjonen i England fordi gulvleggerarbeidet til Mark – seagrass, er veldig poppis i England nå. Vi skravlet med dem fra slutten av lunsj til vi skulle ut på båttur igjen.

Gloria og Mark satte av penger gjennom året og tok seg hvert år en månedlig reise til akkurat der de hadde lyst. De gjorde det slik at de leste seg grundig opp, men så lot de det stå til med leiebil, nokså lite strikte reiseruter og få bookinger. De bor både på dyre hoteller og billige backpacker-steder, akkurat slik vi også liker. Det var deilig å møte et middelaldrende par som tenker så likt som oss – det betyr kanskje at vi kan fortsette som vi gjør.

De bedyret likevel at de hadde dårlig karma, og ganske riktig begynte det å regne en time før vi skulle ut på elvetur. Det stoppet ikke, og de første femten minuttene av ettermiddagens elvesafari så vi ikke noe som helst. Vi ble bare ganske kalde.

Men så klarnet det opp, regnet gav seg, og eventyret kunne begynne. Mark elsker fugler, og kunne nevnene på alle. Vi så flotte ørner og hauker, sjeldne stormstorker, darters, king fishers, en buffy fish owl, dollarbirds, bee-eaters, colorful pigeons og flere. Og så, mest fantastisk – den ene arten hornbill (nesehornfugl) etter den andre. Det finnes åtte arter i Malaysia, og seks i Sabah-regionen.  Først så vi den samme som tidligere på dagen - oriental pied hornbill. Så kom vi forbi flere black hornbills. Så svevde jaggu et par sjeldnere, enorme, sky white crown hornbills over elva og inn i skogen. De har brusete, hvite, fluffy dusker på hodet.

Den utrolige nesehornfuglen sitter og fikser på sveisen i treet rett over oss.
Han spiser fiken, og når han synes vi har gispet nok over ham, begynner
han å slippe råtten frukt på oss. 

Den aller mest utrolige av disse nesehornfuglene, er selve rhinoceros hornbill. Den digre, helt spesielle og majestetiske fuglen er et utrolig syn. Over den brede, gule stjerten strekker det seg et tykt, svart bånd. Kroppen er svart, mage hvit, og den høres ut som en svane når den
flakser over hodet ditt. Nebbet er langt, krumt og hvitt, og over nebbet svinger seg et stort rød-gult horn. Vi var så heldige. Vi traff tre stykker. Like inntil der plantasjene tok til igjen stod en liten treklynge med røttene i elva. Jacob navigerte seg elegant inn under trærne, til vi satt like under to flotte rhino hornbills og kunne titte opp på hvordan de stelte seg og knasket fiken. Men selvsagt var de oppmerksomme på oss, og plutselig begynte det å regne frukt ned på oss. Hehe. Vi koste oss fælt, ikke minst den fugleglade Mark.

Anna, Jonas, Mark, Gloria, Jacob og Eddie under Munchsk måne.

Jacob la merke til noe stort som beveget seg i elva. En svømmende elefant! Bare toppen av hodet og øvre del av ryggen vistes, mens snabelen noen ganger kom opp for å sprute vann. Det var litt av et syn. Ikke minst da det kom én til. Samtidig er det deprimerende å vite at plantasjeeierne stenger av sine områder med elektriske gjerder. De gamle elefantrutene og -tråkkene ødelegges av plantasjene, og siden elefantene er fredet, stenger eierne dem ute med gjerder. De får bare mindre og mindre plass – de på Myne mente det var pga at villsvinene konkurrerer om maten med elefantene at de noen ganger kom til resortet når det var elefantflokker i nærheten.

Vi fant en hel flokk med fantastiske neseaper - både mammaer, pappaer og babyer.

På turen så vi også to store, glade flokker av aktive neseaper - proboscis monkies. Disse store, rødlige, rare apene blir også kalt Dutch monkeys. Ikke rart, i grunn. Hannene har store, virkelig hengende, neser, oppblåste mager, og er konstant erigerte nedentil. De ikke like storsnutete hunnene hadde babyer på magen, og vi kom ganske nære dem. Herlig å se ville dyr i villmarka, og ikke ved et fôringsfat.