Trekking i jungelen

Mens vi var i det vakre resortområdet i Kinabatangan, ville vi helst ikke nøye oss med elvesafeari – vi ville også så gjerne på trekking i skogen. Heldigvis sa han ja, den fine guiden vår Jacob. 

Superguiden Jacob

Vi fikk endelig bruk for de spesialinnkjøpte iglesokkene våre, de som ser ut som noen store, mørkegrønne julestrømper. Vi fulgte en tråkket sti gjennom den vakre, tette skogen i utallige grønn-nyanser. Vi så kjempestore edderkopper, knallgrønne pinnedyr, men ingen igler. Heldigvis.

Kinabatangan-elva og jungelen

I det grønne

Jacob er en fantastisk speider, og finner alt som er av dyr. Han både er og går stille, og hører hva slags dyr vi har rundt oss. Han mente det var noen gibbon-aper i noen fjerne trær, noe vi syntes var ganske spennende. Så, mens vi gikk i et gjørmete elefanttråkk, stoppet Jacob. I et tre ikke så høyt over oss hang en kjempevakker, spretten orangutang.

En orangutang i treet rett over oss

Hun gomlet i seg blader, og idet den hoppet fra et tre til et annet, stoppet hun på halvveien, hang etter en arm og en fot, stirrende ned på oss. Så vakkert et dyr, som vi har så lett for å identifisere oss med på noe vis. Så ble hun visst lei av oss, for hun begynte å ruske i treet og kastet greiner etter oss. Men dette var en virkelig stor opplevelse – å stå like ved treet der det hang en vill orangutang.

Det hjelpsomme Merbau-treet

På vei tilbake viste Eddie og Jacob oss det spesielle, enorme Merbau-treet i skogen like ved Myne. Det er et kjempehøyt og kjempedigert tre som er helt hult inni. En åpning nede ved foten er akkurat stor nok til at en kan krype inn i treet. Når du er inne, ser du at det er plass til i hvert fall fem mennesker der inni treet. Under andre verdenskrig herjet japanerne i dette området. De stjal avlingene og voldtok de unge kvinnene. Dette treet var redningen for mange. Her ble mat og jenter stablet inn og gjemt når et angrep nærmet seg byen. I Merbau-treet var det ingen japanere som lette.

Jonas i treet

Kjøkkenet på Myne Resort er virkelig bra, selv om det kanskje heller en tanke for mye mot det vestlige/britiske kjøkkenet. Til middag ble det servert en forrett, en suppe, tre fat med mat (fisk/kylling/grønnsaker/tofu), samt frisk frukt til dessert. Nydelige overraskelser som en fantastisk god velkomstsmoothie og plutselige friterte jackfruits løftet det hele enda mer. Smakfulld krafter og lette sauser gjorde dette til deilige matopplevelser. Kelneren var så korrekt som en kan tenke seg, og å sitte alene i den luftige, åpne restauranten å nyte synet av elva som renner forbi, den duftende regnskogen, samt å lytte til de milde, konstante lydene fra skogen, var skjellsettende.

I hagen gresset en liten flokk fantastisk rare villsvin – skjeggsvin (bearded pigs) – en art som finnes i Sabah, og som har greid seg kanskje pga de mange muslimene i befolkningen, som ikke har jaktet på gris.

Deilig, deilig mat. Fusion er ofte ikke et honnørord, men her funker det. 

Vi spiser rambutan hele dagen. Yummy!