De motbydelige Gomantong Caves

Dagen etter fikk vi se red leaf monkies ved de ekle, fascinerende Gomantong Caves. Red leaf-apene er i slekt med silver leaf-apene, og blir av lokalbefolkningen sett på som ”good monkies” (i motsetning til f.eks makakene; som er ”bad monkies”). De gjorde noen imponerende sprang da de slapp seg fra de høye trærne til de lave buskene hvor det var fine, ferske skudd å knaske på.

I hulene var det bittesmå, søte fugler kalt swiftlets. Dette er fuglene som lager de spiselige og svært eksklusive redene til fugleredesuppen som har nytt stort popularitet blant velstående kinesere (Malaysia har en stor og velstående gruppe kinesiske innvandrere). Redene lages på to måter. Svarte reder lages av fuglenes spytt, samt litt kvist og fjær. Hvite reder lages kun av fuglenes spytt. Ganske frastøtende i seg selv, men de enorme limestone-hulene har mer guggis å by på.

I midten er det nemlig en hel haug (et lite fjell, nesten) av guano. I tillegg til fugl, er hulen full av flaggermus. Gangveiene og veggene overstrødd av kakkerlakker som kravler og kryper. Ikke særlig fristende å holde seg fast i gelenderet tross den sleipe plattingstien. Delikate saker, altså. Hele hulen stinker av ammoniakk og jævelskap.

Fordi swiftletsene er blitt truet fordi folk henter ned redene før fugleungene er flygeklare, er arten nå truet. Det er imidlertid innført reguleringer som skal bidra til å øke fuglebestanden, men i følge Eddie, guiden vår, er det fullt av pirater og korrupsjon også her.

Hvitt rede til venstre, "svart" rede til høyre. Forsiktig - disse
er verdt tusenvis av kroner, og kan bli fugleredesuppe.

Happy Chinese New Year!

Tilbake i Sandakan tok han oss med til et stort, dyrt, kinesisk buddhisttempel, og til den delen av byen som bor ute på vannet – vannlandsbyen. På stolper og bundet sammen av rette gangbroer ligger rad på rad med hus. I følge Eddie er det sjøsigøynerne (sea gypsies) som holder til her. De har særs dårlige sanitære forhold, selv om husene er herlig fargerike, og varierer i standard fra rønne til villaaktig.

Stolpebyen huser hundrevis av familier, og utgjør en egen bydel i Sandakan.

Eddie forlater oss etter at vi sammen har vandret rundt i Sentralmarkedet. Der selges tørrfisk og tørr sjømat i alle dunstende varianter, flotte frukter i alle former og farger, krydder, pastaer og friske urter. I en egen hall er det fiskemarked, hvor sprengrunde, fristende tunfisker ligger side om side med sprellende ferske reker. På fiskerbenkene som ikke er i bruk, ligger unge menn og tar seg en blund. Et selsomt syn. Folk her er vennlige, hilser og prøver seg på et par fraser på engelsk, men snakker for øvrig mest lokale språk.

Deilig marked

Stort sett finner vi ut det vi skal, men det er vanskelig å få forklaringer på våre mange nysgjerrige hva- og hvorfor-spørsmål. Folk her har påfallende dårligere engelsk enn i Kuala Lumpur.

Nå sitter vi på flyplassen i Sandakan. Hadde Fauske hatt en flyplass, hadde den vært sånn her. Sandakan minner om Fauske. Bortsett fra at det regner verre enn i Bergen. Det er virkelig seriøst monsunregn, knallhardt og tett, tett.