Orangutania

Etter frokost klokka seks, og etter å ha latt kakkerlakken på badet leve, snek vi oss av gårde fra Selingan. På brygga ventet Eddi på oss. Det er han som har vært guiden vår i dag. Han tok oss med til det store orangutangreservatet i Sepilok. Det er ironisk nok en NGO fra den tidligere koloniherren England som koordinerer parken. De virker ganske flinke. Det hender ofte at orangutangbabyer stjeles av mennesker fra mammaene – en mamma ville aldri forlate ungen sin frivillig i særlig
ung alder. I parken har de et ryddig og fint opplegg for å tilbakeføre dyrene til naturen. Men ettersom de små ungene ikke har noen til å lære dem å leve i naturen, tar det mange år før de kan slippes ut i det fri.

Treningsperioden tilbringer de i Sepilok – en 43 km² stor nasjonalpark av vidunderlig urskog. Her har parkmenneskene bygget tau orangutangene kan klatre i, og plattformer de kan komme til på gitte tidspunkter. Det er egentlig ikke et turiststed, men et sted for bevaring av orangutanger og biologisk mangfold.

Fra før visste jeg at orangutangene har rødlig pels, og at orang-utan betyr mannen fra skogen på bahasa.

Dette er ting jeg har lært om orangutanger i dag: Orangutangene er én av de fire store apene og lever ca 35 år i det fri, men kan leve lenger i dyrehager. Der blir de også tyngre. En voksen hann er 140 cm høy, veier opp mot 100 kg, og med de lange armene sine har den et armspenn på 2,4 meter. Hunnen er betraktelig mindre. Hannene kan utvikle store flapser til kinnskjegg når de er i 20-årsalderen, men det skjer ikke alltid. Hunnene blir kjønnsmodne når de er 7-8 år gamle, hannene når de er ca 15. En hunn får normalt 2-3 unger i løpet av livet. Orangutangen finnes bare på Borneo og Sumatra, og er truet på Borneo, og kritisk truet på Sumatra. Sepilok er dermed verdens største sanctuary for orangutanger.