Babelsk lykke

Løp og se! Babel med dansekompaniet Eastman er den suverent beste danseforestillingen jeg har sett.

Babel dreier seg logisk nok om språk, om hvordan mennesker kommuniserer med hverandre og stenger hverandre ute. Det er en babelsk apokalyptisk ferd fra samspill til kaos, der robotkvinnen møtes hulemannen uten at det blir kleint. For et etnisk bredt sammensatt kompani er ikke dette noen ueffen problemstilling.

Gromme fortellinger fra havet

Anmeldelse av

HAV av Sjón og NIE. Spilles på Dramatikkens Hus. 

I den knøttlille aulaen på Dramatikkens Hus klemter et bittersøtt trekkspill, og ei rusten, men smilende fele akkompagnerer. De østerlandske taktene vugger oss inn i salen, hvor vi møtes av strålende smil på vinterkledde skuespillere og musikere. Stemninga er satt. Den er preget av røde kinn, oljehyre og ullundertøy. 

Selvaen utenfor Manaus i Brasil. Foto: Anna Valberg

Jeg har fått publisere innlegg på Masterbloggen basert på masteroppgaven min. Det er veldig kort og kjapt, og selvsagt bare en knøttknøttliten del av oppgaven, men les og bli klok :) 

Motivasjonen bak regnskogavtalen med Brasil

  Når Norge gir Brasil én milliard dollar for å bidra til å stoppe den store avskogingen i Amazonas, er det ikke bare for å være grei. Norge har en rekke interesser knyttet til regnskogavtalen inngått i 2008. For Brasil sin del er det ingen ulempe å samarbeide med et lite, vennlig land, samt å få en hånd på rattet i videre internasjonale klimaforhandlinger. Hva var motivasjonen som lå til grunn da Norge og Brasil i 2008 inngikk en avtale om å redde regnskog?

Star Sushi slår til i julestrida

Nå har Star Sushi i Frognerveien et helt latterlig bra tilbud: 10 biter for 70 kr. Maten er i tillegg skikkelig god. Hva gir du meg.

Risen henger godt sammen uten å grøte. De er generøse med gori og har en god soyasaus. Fisken er pent skåret og har god smak. Selv smørfisken deler seg pent om en prøver seg på denslags. Makiene er trad med avocado og laks, og ellers er det laks, tunfisk og smørfisk. Veldig klassisk, ingen store overraskelser, men overraskende høy standard. Dessuten er de som jobber der hyggelige. 


Tar bilde neste gang.

Det eviga Leendet: Livet vil bare seg selv

Pär Lagerkvist ser ut til å legge etikk til side, og mener at vi må akseptere livet slik det er; at vi må tåle at tyver kan være lykkelige. Verk holder fast på det underliggende ubehaget i Lagerkvists tekst, men løfter også fram humoren. De bryter opp det veldige for oss og mater oss med små biter av aparte fortellinger. Med intense fortellerstemmer og hevede øyebryn viser de oss hvor umulig Lagerkvists spørsmål er. Den egne formen deres kler teksten, og åpner forhåpentligvis noen flere øyne for denne anerkjente, men i liten grad leste nobelprisvinneren i litteratur.

Det eviga leendet
Verk produksjoner
På scenen: Saila Hyttinen, Anders Mossling, Håkon Mathias Vassvik og Solveig Laland Mohn m.fl.
Regi: Fredrik Hannestad.
Tekst: Pär Lagerkvist. 

Les resten av teateranmeldelsen på Scenekunst.no eller under bildet. 

Foto: Verk Produksjoner

Blå drøm

Restaurant Fjord er mørk og maskulin, med sine dypblå vegger og enorme lysekroner lagd av horn og glass. Putene i sofaene langs veggene glitrer av paljetter, og selv tallerkenene er glass kantet med gull. Lokalet er fullt av utenlandske mennesker, mange i følge med en nordmann. Det bobler av ulike språk slik champagnen vi valgte som aperitiff bobler i glasset. Rund og rik skummer den over tunga, mens vi får kveldens første asjett. Der ligger en hilsen fra kjøkkenet; en liten salat niçoise der tunfisken er byttet ut med to tynne skiver lettrøkt kveite. Noen velvalgte korn med maldonsalt hjelper oljedressingen med å løfte salatbladene fra det ordinære til noe som ligner en liten opplevelse.

Restaurant Fjord

Schizofren klassikar i Lara Croft-drakt

Foto: L-P Lorentz

I Det norske teatret si oppføring av klassikaren Den hemmelege hagen greier ikkje teateret å bestemme seg for kva som er viktigast. 
 
Teatret vil så gjerne ha i pose og sekk. Dei vil ha fram den djuptliggande bodskapen om håp og meistring av sorgbearbeiding, samtidig som dei vil appellere til ungdom ved å sette fortellinga inn i ei fresh dataspelsetting. Begge mål mislukkast. Dersom dei skulle nådd fram med bodskapen, måtte dei ha gitt oss moglegheit til å bli ordentlig kjente med karakterane i stykket, slik at vi fekk sympati med prosjekta deira. For å appellere til ungdommen måtte dei i større grad tatt på alvor den kompleksiteten og rikdomen som faktisk ligg i musikken og dataspela til ungdommen.

Restaurantanmelderne og meg

Tidligere i høst diskuterte avisene om de skulle ha anonyme eller navngitte restaurantanmeldere. Grunnen til at de begynte å snakke om det, er at VG har begynt med navngitte. Og jeg har, for første gang på mange år, begynt å frekventere VGs nettsider. Ikke alle, men restaurantguiden deres leses nå jevnlig. Interessant nok mener jeg å se at restaurantanmeldelsene i alle aviser har tatt seg opp i etterkant av den nevnte debatten. Denne delen av matstoffet har ligget nede for telling en stund. Etter en brutal runde med kokker og restauratører virker det som om avisene har begynt å redigere disse spaltene igjen. Ingenting gleder meg mer. Jeg elsker en god restaurantanmeldelse.

Kritikersalong: Kritikere på blogg

Mandag var jeg på Kritikersalong, der det ble diskutert hva rollen til bloggkritikere er sammenlignet med kritikere i aviser. Der var litteratursjefen til Dagbladet, Sven Ove Bakke, og det samme var leder av Kritikerlaget, Anne Schäffer og Bokmerker.org-damene Kristin Storrusten og Julie Brannfjell. Kvelden ble i veldig stor grad preget av drøfting av bloggernes rolle innen litteraturkritikk, men som teaterkritiker fikk jeg likevel mange interessante ideer og et par aha-opplevelser. 

Personlig, varm og modig Werther

Foto: Chris Erlbeck

Anmeldelse av Unge Werthers Lidingar av J.W von Goethe på Det norske teatrets Scene 2. 

Jonas Corell Petersen er en mann med betydelig og løfterikt regitalent. I sin diplomoppgave ved regilinja på KHiO velger han den tungsindige 1700-tallstragedien Unge Werthers Lidingar, og setter den opp som en bittersøt norsk, rosenrød fjell&vidde-fantasi. Den danske regissøren lar den enkle og effektive scenografien og rekvisittene være en konstant mobbing av appelsin- og kvikklunsjnordmenn; vi som er så mette, spreke og vellykkede at vi ikke lenger har noe å strekke oss etter, noe å leve for.

Apparater på teater

Foto: Verdensteatret/ Asle Nilsen

Anmeldelse av And all the questionmarks started to sing av Verdensteatret på Black Box Teater i Oslo.

Verdensteatret viser oss en sepiagrå verden av sakte og store lyder og bevegelser. De snur vår opplevelse av det organiske og det mekaniske på hodet og lar mennesket trekke seg vekk fra spotlighten til fordel for lyspærebakterier på havets bunn.

En liten mann står på scenen og plystrer. Rundt ham ruver tre vegger hvite av TV-snø, og gulvet er fylt med underlige maskiner og sveisverk. Plystringen er fin, som en fugl eller en fløyte. Lyden lages i rommet mellom underleppa og nedtennene. Men så kapres tonen hans av en støyete maskinlyd. Hver gang mannen plystrer, fanges klangen opp av støylyden og kastes rundt i hele rommet, så høyt at vi må holde oss for ørene. 

Resten av anmeldelsen finner du på Scenekunst.no, her. 

Ibsenmaskinen føder døde barn

Ibsenmaskin

Nationaltheatrets hovedscene

Anmeldt for Scenekunst.no

I den tyske regissøren Sebastian Hartmanns stykke Ibsenmaskin møter vi en overveldende mengde løsrevne puslespillbiter som ikke passer sammen. Det er som om alle Ibsens stykker blåses i fillebiter, og vi får plukke opp restene. I dette kaoset gjør imidlertid noen temaer sterkere inntrykk enn andre. Hartmanns utforsking av Ibsens døde barn er en meningsfull tolkning av hvorfor vi ofte opplever funksjonshemming som ekkelt.

Resten av anmeldelsen finner du her. 

 FOTO: L-P Lorentz.

Råraffe, raffinerte rockedelikatesser

Anmeldelse av Palace Grill, besøkt 1. juni 2010

Palace Grill, Solligata 2

Mat: 6

Meny: 6

Miljø: 5

Service: 6

Pris: 5

Hjemmeside: Palace Grill

E-post: jonna@palacegrill.no

Telefonnummer: 23 13 11 40

Det er en av de første, virkelig deilige sommerdagene. Den ene samboeren vår skal på picnic i parken, og den andre er litt solbrent. Vi har 8-årsdag og det er en perfekt kveld å tilbringe i friluft. Eller - en perfekt dag å få bord på den bittelille, vulgærfine gourmetrestauranten Palace Grill.
- Har du et ledig bord til to?
- Ja, dersom dere er klar for fire timer og tolv retter, spytter hovmesteren tilbake, og tar oss i mistrosk betraktning. Han er vant til at folk kommer uten å vite hva de kommer til.
- Kjempeklare! roper vi jublende.

Ekteskap som rakner

Gjenkjennelse er som regel et effektivt middel i komedien, og parforholdets utfordringer burde ikke være fremmed for meg. Likevel treffer ikke klisjeer og morsomheter vi får servert særlig godt. Når fortellingen blir for forutsigbar, har en lett for å miste interessen. 

Foto: Gisle Bjørneby

Regissør: Piotr Cholodzinski

Skuespillere:
Reidar Sørensen
Anne Krigsvoll

Scenografi: Stein Elvestad

To ting

To stykker som går på Nationaltheatret nå handler om hvordan sivilisasjonen bare er et ferniss over vår dyriske natur. Jeg anbefaler virkelig ikke noen av dem:

- Fluenes Herre: slett dramaturgi og flat presentasjon av en utrolig kul historie.

- Blodig Alvor: Flau humor for voksne som vil betale 400 kr for en uendelig og ropete Carl & Co-episode. Misbruk av dyktige skuespillere, spør du meg.

Foto: Sigurd Fandango

Vakker, overpedagogisk Sporvogn

Nasjonalballetten hadde lørdag 17. april premiere på John Neumeiers ballettversjon av Tennesee Williams skuespill En sporvogn til begjær fra 1947.

Jeg har mange ganger fortvilt over at jeg med mine teaterbriller ”ikke skjønner noen ting” når jeg ser dans. Med en så klar historie som En sporvogn til begjær er det rakt ut ironisk at det ikke gis mye mer rom for abstraksjon i den dansede versjonen. Det hadde publikum tålt helt fint. Med enkel, elegant scenografi, effektiv lyssetting, vidunderlige kostymer og til dels glimrende musikkvalg har Neumeier med sitt sterke dansekompani mulighet for å gi oss langt flere åpninger for tolkning. Isteden overlater han ingenting til publikums fantasi, og dansens styrke – det å kunne uttrykke følelser gjennom bevegelse og kroppslig energi, utnytter ikke sitt subtile potensial.

Mer på Scenekunst.no.

Bilder: Operaen.

Fornøyelig og befriende Romeo og Julie

Hvordan kan man ha skyhøye forventninger til noe så enkelt som dette: en teatergruppe ringer 50 mennesker og ber dem fortelle historien om Romeo og Julie. To skuespillere spiller ut det respondentene sier. En tredje skuespiller byr på en liten overraskelse som bidrar til lettende brudd i intensiteten samt at den frembringer i en den dumhetsfølselsen og usikkerheten respondentene opplever når de innser hvor lite de husker.

Tilbake til Romeo og Julie

I kveld overvar jeg tilfeldigvis en samtale mellom regissør Visctoria Meirik og noen som heter Shakespeare-selskapet. De snakket om Romeo & Julie-forestillinga til Meirik (som jeg har anmeldt her). Selskapet stilte spørsmål og Meirik svarte og tok i mot kritikk og kommentarer. Meirik er en ganske ung instruktør, og har laget en mørk og bråkete forestilling som mange gamle mennesker ikke helt ser ut til å like. De okker og stønner over all seksualiteten og all volden.

Det er fascinerende hvor ulikt jeg og mine venner tenker og snakker om teater fra disse, stort sett, gamle menneskene. Vi reagerer på totalt ulike ting, og det slår meg at jeg så å si aldri snakker med gamle mennesker om teater.

Lykkejegerne

Anmeldelse trykket i Klassekampen 8. mars 2010

Isenkramteatret presenterer
Ikaros faller/ Learning to fly 
Sted: Black Box Teater 
Regi: Isenkramteatret og Kjell Moberg. Etter en idé av Nils Petter Mørland.  
Skuespillere: Mats Eldøen, Marte Mørland og Nils Petter Mørland. 

Isenkramteatret tar et oppgjør med coachingkulturen, som forteller oss hvordan vi kan forbedre oss selv, fylle våre dager med fart og sveve gjennom livet.

Et hus av forventninger

 

 NRKs bilde

Jeg anmelder  Dramatikkens Hus' åpningsforestilling Henvendelser på Scenekunst.no 

Drh's bilde. De har veldig få, virker det som.