Julie og jeg har funnet ut at å gå tur sammen er en utrolig smart måte å henge ut på. Videre har vi funnet ut at vi liker å få premie når vi er flinke til å gå tur, og at vi liker å få kultur (og kanskje et glass) som gevinst. I går gjorde vi det igjen, da vi gikk tur til Operaen, og var der en halvtime før den legendariske koreografen Kyliáns stykke
Wild Flowers begynte på Hovedscenen. Vi hadde ikke store planer, men trasket glade og nesten uten forventninger til billettluka med spørsmålet; Har du noen kjempebillige billetter til oss? Det hadde den snillesnille damen i luka, og dermed ble det kulturkveld i går igjen.
Vi var sprudlende glade, men da vi så skulle forbi tre noenogsekstiåringer for å komme til plassene våre, oppstod trøbbelet. Anna kom seg trygt inn til de tildelte setene, men Julie ble stoppet på veien. Den aldrende kultursnobben med ring i øret og fargerik klut i halsen nektet rett og slett å slippe henne forbi.
- Man skal takke når man blir sluppet forbi, utbrøt
En blondrosa, puslete figur står alene på den mørke scenen. Vedkommende har en høy, lyslugget hockeysveis med krøllete dårelokk, trailerbart, lyst kinnskjegg og rosa chinosbukser med pen press. En ekte dansebandentusiast. Men danseren har også lys øyenskygge, rosa leppestift, hjerteformede 
